De skjulte samtalene som foregår rett foran øynene våre (og finnene, og vingene)

Okei, jeg må fortelle deg noe som virkelig gjorde meg målløs denne uken.

Du vet hvordan vi mennesker har tolker når vi ikke kan kommunisere med noen fra et annet land? Vel, det viser seg at dyr gjør det samme — bare uten Google Translate. De har utviklet sine egne kommunikasjonssystemer for å samhandle med helt andre arter.

En fersk gjennomgang publisert i Animal Behaviour samlet 58 forskere (ja, du leste riktig — femtiåtte vitenskapsmenn) for å studere hvordan dyr snakker med hverandre når de ikke engang tilhører samme art. Og sannelig — eksemplene de fant var ville.

Honningguidefuglene har en kode

Tenk deg dette: Du går gjennom den afrikanske bushen når en liten brun fugl lander i nærheten og begynner å lage plaprende lyder. Den flyr til en annen grein. Lager lyd igjen. Flyr litt lenger.

Den fuglen er ikke irriterende. Den legger fram en forretningsavtale.

Stor honningguidefugl har skjønt at mennesker kan bryte opp biever som fuglen ikke kommer til på egen hånd. Så den har utviklet et spesielt rop for å få menneskets oppmerksomhet, og deretter lede oss gjennom skogen — noen ganger i timer — til et biebol. Vi får honningen, og fuglen får bivoksen ( favorittretten).

Men her kommer det morsomme: fuglen bruker ikke bare én lyd. Den reagerer også på våre rop. De fører en ordentlig samtale med tilbakemeldinger, og ingen av artene har evolvert sammen. Dette samarbeidet oppstod uavhengig av felles evolusjonshistorie. Det er ren kulturell nyskaping, gitt videre gjennom generasjoner av både fugler og mennesker.

Jeg har sett dokumentarer om dette, og det er nesten magisk å se et menneske og en honningguide samarbeide som om de har vært partnere i år. Det har de — bare ikke på den måten vi vanligvis studerer.

Når fisk leier rensere

Her er en som fikk meg til å le: Det finnes fisk der ute med sine egne personlige spabehandlingstjenester.

Rensefisk (spesifikt blåstripede rensefisk hvis du vil være teknisk) setter opp stasjoner på korallrev der større fisk kommer for å få parasitter fjernet. Rensefiskene får et måltid. De større fiskene får friskere hud. Alle vinner.

Men her er kommunikasjonsutfordringen: de større fiskene er ofte rovdyr som lett kunne spise rensefiskene. Hvordan angriper de ikke fisken som pirker ved gjellene deres?

Signaler. Mange signaler.

Rensefiskene har utviklet lyse farger og bestemte kroppsstillinger — som å gjøre små hodebøy eller halestå — som egentlig skriker "Jeg er en renser, ikke mat!" De større fiskene har lært seg å gjenkjenne disse signalene og holde seg rolige.

Det er som om alle bilmekanikere hadde på seg knalloransje vester som gjorde dem usynlige for biler som kjørte gjennom verkstedet. Ganske nyttig tilpasning, ikke sant?

Noen rensereker gjør det samme, og veiver med de lyse antennene sine så rovfisk vet at de ikke skal sluke dem. De er egentlig blitt dyrelegene på revet, komplett med sine egne gjenkjennelige "uniformer."

Maurene blir manipulert (Men det er kanskje en god ting?)

Nå til noe litt skumlere: Sommerfugllarver som lureier maur til å bli deres livvakter.

Lycaenidae-sommerfugler (noen ganger kalt glansvinger) legger egg på planter. Når eggene klekkes til larver, produserer de spesielle kjemikalier og vibrasjoner som får nærliggende maur til å tenke "Å, dette er babyene våre, vi burde beskytte dem!"

Maurene vokter da larvene mot rovdyr og bærer dem til og med til reirene sine om natten. Til gjengjeld... produserer larvene av og til søte sekreter som maurene kan spise. Men la oss være ærlige: larvene tilbyr ikke dette av generøsitet. De har rett og slett hacket maurenes foreldresystem.

Forskerne kaller dette en "gjensidighet," men jeg er usikker på om maurene hadde vært enige hvis de forstod hva som skjedde. Likevel er kommunikasjonssignalene fascinerende — larvene har utviklet et språk maurene ikke kan ignorere, selv om hele forholdet er ensidig på måter.

Vi klarer kanskje ikke å fange mesteparten av samtalen

Her er noe som virkelig fikk meg til å tenke: forskerne innrømmer at de kanskje overser enorme mengder kommunikasjon mellom arter fordi de fokuserer så mye på visuelle signaler.

Vi ser fugler som viser fram fargerike fjær og antar at det er hele historien. Men hva med vibrasjoner? Kjemikalier? Så vidt merkbare endringer i kroppsholdning som våre menneskelige øyne ikke fanger opp?

Forskerne påpekte at mange arter bruker flere sanser samtidig, og vi ser egentlig på en film med lyden skrudd av. Vi kan stå midt i en full samtale mellom en fugl og et insekt uten å skjønne det.

Dette får meg til å lure på hvor mange partnerskap vi har gått glipp av fordi vi ikke har lett med de rette verktøyene.

Hva får disse partnerskapene til å fungere

Forskerne identifiserte noen få nøkkelting som gjør kommunikasjon på tvers av arter vellykket:

For det første må timingen være riktig. Når honningguiden flyr avgårde, må mennesket følge i riktig tempo. Når en stor fisk nærmer seg en rensestasjon, må begge være tydelige om intensjonene sine. Feil timing betyr mislykket samarbeid.

For det andre må signalene være pålitelige. Hvis rensefiskene begynte å ta av og til biter av frisk finnevev (noe som faktisk skjer iblant), ville større fisk slutte å stole på de visuelle ledetrådene. Hele systemet ville kollapse. Så det er press på begge sider til å holde signalene ærlige.

For det tredje: kontekst betyr enormt mye. Noen signaler er medfødte — de er innebygd i dyrene fra fødselen av. Andre er lærte, fleksible, og kan variere fra en region til en annen. Fiskere i forskjellige deler av verden har utviklet forskjellige måter å "lytte" til delfiner som hjelper dem å finne fisk, og disse lokale dialektene overføres ikke.

Hvorfor bør vi bry oss?

Ærlig talt, så tror jeg denne forskningen betyr noe av et par grunner.

For det første er det ydmykende. Vi liker å tenke på menneskelig språk som noe spesielt og unikt. Men dyr har utviklet komplekse kommunikasjonssystemer for å samarbeide med helt andre organismer — de har funnet opp måter å dele informasjon på tvers av evolusjonsgrenser som ikke burde være kompatible. Det er bemerkelsesverdig.

Det betyr også noe for bevaring. Når vi beskytter én art, kan vi beskytte en avgjørende kommunikasjonspartner som en annen art er avhengig av. Hvis honningguidebestander synker, kan menneske-honningguide-partnerskap som har eksistert i tusenvis av år forsvinne. Vi mister ikke bare enkelte arter; vi kan miste hele forhold.

Og så er det noe annet: å forstå hvordan dyr kommuniserer på tvers av artsgrenser kan kanskje lære oss noe om hvordan kommunikasjon i seg selv utvikler seg. Noen signaler starter som tilfeldige ledetråder — en oppførsel som tilfeldigvis påvirket et annet dyr — og over generasjoner blir til viljestyrt signaler. Andre starter i helt andre sammenhenger (som foreldre-avkom-omsorg eller konflikt) og rekrutteres til samarbeidsforhold.

Den fleksibiliteten, den tilpasningsevnen, er akkurat det du trenger for at et hvilket som helst kommunikasjonssystem skal fungere. Og vi ser det skje på tvers av artsgrenser hele tiden.

Det store bildet

Så her er hva jeg tar med meg fra denne forskningen: den naturlige verden er enda mer sammenkoblet enn vi skjønner.

I skogen, på revet, på savannen — dyr har samtaler med helt andre skapninger. De deler informasjon, koordinerer handlinger, bygger tillit og opprettholder forhold som gagner alle involverte.

Vi har bare ikke lyttet ordentlig.

Kanskje neste gang du ser en fugl, en fisk, eller til og med en maur, burde du pause et øyeblikk og lure på: hvilken samtale foregår akkurat nå som vi fullstendig går glipp av?

Det hemmelige språket til dyr og samarbeid kan være overalt rundt oss. Vi trenger bare å lære å høre det.