En hule full av hemmeligheter

Jeg må innrømme det — da jeg først leste om denne forskningen, falt kjeften min. Forskere har funnet bevis for at en australiensisk hule ble brukt til rituelle formål over et utrolig langt tidsrom. Vi snakker om rundt 25 000 år med sammenhengende åndelig praksis. Dette er ingen trykkfeil.

Hulen heter Cloggs Cave og ligger i Gippsland, Victoria. Den befinner seg på de tradisjonelle landområdene til GunaiKurnai-folket, som er anerkjent som de tradisjonelle forvalterne av denne regionen. Og her er det fascinerende: Forskerne oppdaga ikke dette på egen hånd. Det var faktisk GunaiKurnai Land and Waters Corporation som ba om den arkeologiske undersøkelsen. Representanter fra samfunnet var med gjennom hele prosessen — fra å utforme selve forskningen til å tolke funnene og dele dem med verden. Hvor kult er ikke det?

Mulla-Mullung-forbindelsen

For dere som, som meg, digger gode historiske mysterier, vil denne delen fenge dere. Nittende århundres beretninger og muntlige tradisjoner beskriver denne regionen som et sted der mektige åndelige utøvere kalt "mulla-mullung" — vise kvinner og menn — utførte ritualer med magi, helbredelse og forbannelse. (Jeg vet, jeg vet — forbannelse høres dramatisk ut, men vi snakker om åndelige praksiser som var dyp integrert i deres verdensbilde.)

De arkeologiske bevisene viser nå at Cloggs Cave virkelig var et spesielt sted. Men her kommer spørsmålet: Hvordan beviser du rituell aktivitet fra tusenvis av år tilbake når det ikke finnes noe skriftlig materiale? Du leter etter ledetråder som de fleste ville overse fullstendig.

De mikroskopiske bevisene som endret alt

Møt fytolitter.

Dette er mikroskopiske kiselsyrestrukturer som dannes inne i plant vev. De er egentlig små fossiler av planter — og de kan overleve i titusenvis av år selv når den opprinnelige planten har råtnet bort.

Dr. Elle Grono, forsker ved Australian National University, forklarte hvorfor fytolitter er så verdifulle for denne typen undersøkelser: "I motsetning til pollen, som spres av vind eller insekt, akkumuleres fytolitter stort sett på stedet der en plante brytes ned."

Her er det avgjørende punktet — ingen planter vokser naturlig inne i Cloggs Cave fordi det er for mørkt. Så enhver fytolitt funnet inni hulen må ha blitt brakt dit av noen eller noe. Og forskerne var smarte i sin tilnærming: De fokuserte spesifikt på halvbrente fytolitter fra askelag, fordi de bare kan ha blitt fraktet inn av mennesker. Ubrente fytolitter kan ha kommet inn via dyr som ekornrotter på pelsen eller i avføringen deres. Men aske? Det krever menneskelige hender.

Graser fraktet inn, lag etter lag

Teamet gravde ut to graver — 1,5 meter og 2,3 meter dype — og analyserte tusenvis av fytolitter. Det de fant var ekstraordinært.

De gamle forfedrene (slik forskerne refererer til de indigenous folkene som brukte denne hulen) samlet hele gress fra utsiden, bar dem inn i hulen, spredte dem ut i tynne lag, og tente på. Over tusenvis av år dekket sediment hvert brente lag, og bevarte dem oppå hverandre som sider i en utrolig gammel bok.

Mellom omtrent 4 400 og 1 600 år siden alene, var det 73 distinkte tynne lag med aske avsatt av mennesker. Og bevisene for brenning strekker seg enda lenger tilbake — til rundt 25 000 år siden.

Men her er det som virkelig fenget meg: Grasene var ikke bare tilfeldig samlet. Forskerne identifiserte 29 forskjellige typer fytolitter, men gresrestene dominerte — opptil 97 prosent av totalen. Og de fant bevis for ulike gressarter, inkludert noen som trives i kjøligere tempererte forhold og andre som blomstrer i varmere, mer fuktige omgivelser.

Tenk på hva dette betyr. Landskapet rundt hulen inkluderte skoger og woodlands med mange forskjellige planter. Men menneskene som brukte hulen valgte bevisst gress som vokste nær inngangen. De tok med seg hele planter — stengler, blader, blomster og røtter, inkludert deler som ikke engang var spiselige.

Hvorfor gress? Hvorfor akkurat disse sortene? Vi er ikke helt sikre ennå, men det bevisste utvalget er tydelig.

En stående stein blant lagene

Som om planteeventyret ikke var nok, fant forskerne også noe annet gravlagt blant askelagene: en stående stein på omtrent 28 centimeter høyde. Analyser viste at den ble plassert inne i hulen til rituelle formål for rundt 2 000 år siden.

Jeg vet ikke med deg, men jeg synes dette er absolutt fengende. I tusenvis av år kom mennesker tilbake til denne mørke hulen, bar inn nøye utvalgte planter, brente dem i organiserte ritualer, og etterlot seg seremonielle gjenstander. Dette var ikke et bosted. Det var et hellig rom.

Hva dette betyr for forståelsen av Indigenous Australia

Professor Bruno David fra Monash University påpekte at dette stemmer overens med andre bevis som indikerer at Cloggs Cave var et sted for langvarig rituell aktivitet snarere enn vanlig bosetning. Det er en viktig distinksjon.

Denne forskningen er også et flott eksempel på hva som skjer når indigenous samfunn er partnere i arkeologisk arbeid i stedet for bare studieobjekter. GunaiKurnai-folket ba om denne undersøkelsen fordi de visste at deres ancestrale landområder hadde hemmeligheter. De veiledet forskningen. Og funnene ærer det deres muntlige tradisjoner alltid har hevdet — at disse hulene var steder av dyp åndelig betydning.

Tusenvis av år er nesten umulig å fatte. Menneskene som først begynte å bruke Cloggs Cave til ritualer skapte tradisjoner som deres etterkommere ville fortsette i årtusener — gjennom istider, gjennom klimaendringer, gjennom alt historien kastet mot dem.

Og bevisene på disse tradisjonene? De var gjemt bort i bitte små, mikroskopiske plantefossiler hele tiden, og ventet på at noen skulle se nøye nok til å oppdage dem.

Kilde: ScienceDaily