Disse isbreene er mer følsomme enn vi trodde

Jeg må innrømme det — da jeg først leste om denne nye forskningen, ble jeg sjokkert. Ikke fordi vitenskapen var så komplisert (selv om den delvis er det), men på grunn av den enorme hastigheten disse digre isformasjonene reagerer på temperaturendringer.

Forskere fra Carnegie Mellon University og University of Alaska Fairbanks har funnet ut at Alaskas isbreer er utrolig følsomme for varme. Virkelig sjokkerende følsomme. For hver grad celsius gjennomsnittlig sommartemperatur stiger, varer smeltingen omtrent tre uker lenger.

Tre uker! Nesten en hel måned med ekstra smelting fra bare én grad.

Nå tenker du kanskje — "Én grad høres ikke så ille ut." Og du har faktisk rett. Det er nettopp derfor dette funnet er så alarmerende. Vi snakker ikke om dramatiske temperatursvingninger her. Vi snakker om den gradvise oppvarmingen som allerede er godt i gang over hele kloden.

Den kule (ja, ordspillet var med vilje) teknologien bak oppdagelsen

Her blir det virkelig interessant fra et teknologisk ståsted. Forskerne brukte noe som heter syntetisk apertur-radar, eller SAR — montert på Europas Sentinel-1-satellitter. Dette er ikke noe vanlig kamera.

SAR fungerer ved å sende mikrobølgepulser ned mot jordoverflaten fra verdensrommet, for så å analysere signalene som spretter tilbake. Fordi den bruker mikrobølger i stedet for synlig lys, kan den se gjennom skyer, røyk og til og med mørke. Dette er kjempeviktig for overvåking av isbreer, siden mange av disse avsidesliggende områdene ofte er dekket av skyer eller opplever polarnatt.

Tradisjonelle metoder brukte optiske instrumenter — altså å ta bilder av isbreer mot slutten av sommeren. Men som forsker Mark Fahnestock påpekte, er det et problem med den tilnærmingen:

"Hvis du er én dag for sen med bildet ditt, kan det ha snødd på hele isbreen, og du kan ikke se hvor den bare isbreisen er nedenunder."

Tenk deg å gjøre jobben din når været bokstavelig talt kan slette dataene dine over natten!

Den nye SAR-tilnærmingen lar forskerne overvåke isbreer automatisk og konsekvent hele året, ikke bare i de korte periodene med klarvær. Ganske elegant, ikke sant?

hetebølgen i 2019: et gløtt inn i fremtiden

Forskerteamet fokuserte på en ekstrem hetebølge som rammet Alaska i juni og juli 2019 — husker du den? I nesten to uker lå temperaturene på mange steder hele 20 til 30 grader over normalen. Anchorage nådde 32°C, noe som er nesten uhørt der (vanlige sommerhøyder ligger rundt 18°C).

Det som skjedde med isbreene i denne varmeperioden var svært øyeåpnende. Snølinjene — altså grensen mellom der snøen ennå dekker isen og der bar bre er eksponert — steg nesten 107 meter i høyde. I et gjennomsnittsår ville de ikke nå disse høydene før omtrent to måneder senere.

Tenk på det et øyeblikk. 107 meter høyere, to måneder før. Det er som å se sommeren spoles fram i hurtigfilm over disse tusenårige isformasjonene.

Konsekvensene er alvorlige. Når det beskyttende snødekket forsvinner tidlig, blir den mørke bare isen og fonn (den delvis kompakterte kornete snøen) under eksponert for sola mye lenger. Mer eksponering betyr mer smelting, som betyr mer vann som renner ut i havet — og det er før vi kommer til de langsiktige bekymringene knyttet til havnivåstigning.

Hvorfor dette betyr noe utover vitenskapen

Jeg vet hva noen av dere kanskje tenker — "Greit, nok en klimastudie. Hva kan jeg egentlig gjøre med isbreer i Alaska?"

Men her er greia: disse funnene forteller oss noe avgjørende om hvordan planeten vår reagerer på oppvarming. Vi har nå et målbart, kvantifiserbart forhold mellom temperatur og isbreatferd. Forskere kan faktisk forutsi hvor mye ekstra smelting vi kan forvente under ulike oppvarmingsscenarier.

Som forsker Albin Wells sa det: "Disse korrelasjonene med temperatur begynner å gi oss en fornemmelse av hvor mye smelting eller snølinjetilbaketrekning vi kan forvente under fremtidige, varmere klima."

Det er kraftig informasjon. Ikke bare for forskere, men for samfunn, myndigheter og planleggere som trenger å forstå hva som kommer.

Utover de praktiske implikasjonene er det nesten noe åndelig ved denne forskningen. Disse isbreene har eksistert i tusenvis av år, sakte flytende gjennom Alaskas fjell. De har vitnet om sivilisasjoners opp- og nedgang. Og nå, på grunn av oss, reagerer de på temperaturendringer på uker i stedet for tiår.

Konklusjonen

Så hva bør vi ta med oss fra alt dette? Noen ting, tror jeg:

For det første: Jordas klimasystem er finjustert. Én enkelt grad oppvarming — en endring som kanskje knapt merkes i hverdagen din — kan ha enorme ringvirkninger over disse massive bre-systemene.

For det andre: Teknologien hjelper oss å se disse endringene med hidtil usett klarhet. Evnen til å spore isbreer automatisk og hele året ved hjelp av satellittradar er en gamechanger for overvåking av verdens is.

For det tredje, og kanskje viktigst: vi har mer informasjon nå enn noensinne. Spørsmålet er ikke om vi forstår hva som skjer — det er om vi vil gjøre noe med det.

Jeg velger å være forsiktig optimist. Studier som denne gir oss kunnskapen vi trenger for å ta bedre beslutninger. Og det, venner, er hvordan forandring begynner — ikke med fortvilelse, men med forståelse.

Kilde: ScienceDaily