Når Ønsketenkning Treffer Dårlig Journalistikk
La meg fortelle deg om en av de mest spektakulære publiseringskatastrofene i historien. Og det villeste? Den trengte aldri å skje.
Tenk deg dette: Det er 1983, og det tyske magasinet Stern kunngjør at de har skaffet seg 60 bind med Adolf Hitlers personlige dagbøker. Seksti bind! Skrevet fra 1932 til 1945. Verden går fullstendig amok. Londons Sunday Times legger umiddelbart ut over en million dollar for rettighetene til å publisere utdrag.
Pressekonferansen holdes. Eksperter nikker viselig. Autentisiseringsprosessen... ja, la oss si at den var mangelfull.
Her blir det pinlig. Innen to uker rakner hele greia. Dagbøkene er forfalsket. Totalt, fullstendig, hode-skrape-forfalsket.
Papirsporet Som Skulle Avslørt Alt
Nå skulle man tro at før man雷dro ut 3,7 millioner dollar (det er omtrent 11 millioner i dagens pengeverdi, folkens), så kunne noen kanskje sjekket om papiret i det hele tatt var fra riktig epoke?
Spoiler: Det gjorde de ikke.
Det viser seg at dagbøkene var skrevet på papir produsert etter 1945. Etter at Hitler var død. Innbindingene var blitt behandlet med te for å få dem til å se gamle ut. Te! Som bestemoren min pleide å gjøre med gamle brev for å få dem til å se antikke ut.
Og signaturen? En komplett katastrofe. Kujau — den egentlige forfalskeren, som opererte under det falske navnet "Konrad Fischer" — kom tilfeldigvis til å skrive "FH" i stedet for "AH" på permene. Det er "Friedrich Hitler" i stedet for "Adolf Hitler." Jeg er faktisk ikke sikker på om "Friedrich Hitler" eksisterer som person.
Plottet Som Ville Fått Hollywood Til å Rødme
Historien bak disse "oppdagede" dagbøkene var ren fantasi. Ifølge versjonen skulle de ha blitt borte da et fly styrtet mot slutten av andre verdenskrig, og deretter ligget gjemt i en høyloft i tiår. Gerd Heidemann, reporteren som presenterte denne gullmuligheten for Stern, hadde glemt å nevne den lille detaljen at han hadde tatt seg godt betalt underveis.
For å gjøre vondt verre, så var innholdet... la meg si det sånn: bemerkelsesverdig flatterende for Hitler. I følge disse dagbøkene hadde vår mann ingenting med Holocaust å gjøre og syntes tredje rike var litt i overkant ekstreme i forfølgelsen av jøder.
Virkelig? Mannen som organiserte Holocaust syntes de gikk for langt?
Selv på pressekonferansen var folk skeptiske. Men da hadde det gått så mye penger at alle virket fast bestemt på å late som om det var ekte.
"Autentiseringen" Som Gikk Galt
Her mister jeg virkelig respekten for de voksne i rommet.
De hentet inn Hugh Trevor-Roper, en anerkjent britisk historiker, for å autentisere dagbøkene. Han gikk god for dem offentlig. Karrieren hans var i praksis over etter dette.
Hvorfor trodde han på dem? Ifølge hans egen versjon var det mest fordi det var så mange sider. Du vet, fordi selvfølgelig Hitler holdt en detaljert personlig dagbok til tross for at han aldri hadde gjort det ellers i voksen alder.
I mellomtiden hadde Stern fortalt Trevor-Roper at de hadde utført kjemisk analyse av papiret. Det hadde de ikke. De hadde bare... sagt at de hadde? Og han trodde på dem?
Hva Som Faktisk Skjedde Med Forfalskeren
Konrad Kujau (det ekte navnet, husk det) tilsto og sonet omtrent tre år i fengsel. Gerd Heidemann fikk over fire år for sin rolle i svindelen, inkludert underslaget hans.
Men her er twistet som får meg til å le hver gang: da Kujau kom ut av fengsel, startet han en ny karriere der han solgte "ekte forfalskninger" av kjente malerier. Mannen skrev faktisk en bok som het De Ekte Hitler-dagbøkene og holdt foredrag om hvordan man forfalsker dokumenter.
Han angrer ikke etter minste.
Lærdommen Her (For Det Er En)
Så hva kan vi lære av denne greia?
For det første: sjekk faktisk om varen er ekte før du deler ut millioner. For det andre: vær mistenksom når noe virker for bra til å være sant — eller for praktisk. Og for det tredje: bare fordi noe er dyrt og kommer med eksperter som sier det er ekte, betyr ikke at du kan hoppe over å gjøre din egen research.
Hitler-dagbøkene er en historie om grådighet, hovmod og menneskets desperate lyst til å tro på noe sensasjonelt. Den minner oss om at selv "ekspertene" kan ta skammen fullstendig feil når de vil at noe skal være sant nok.
Noen ganger er det kjedelige svaret — det er sannsynligvis falsk — det riktige.