Da forskerne bestemte seg for å la vannet være – og oppdaget noe helt fantastisk

Jeg reiser hånden foran ansiktet mitt og sier det rett ut: Dette er en av de historiene som får meg til å elske å skrive om forskning.

Et team ved University of Surrey jobba med batterier lagd av natrium. Ikke lithium – den dyre og miljøbelastende grunnstoffet som finnes i telefonen og elbilen din. Natrium derimot? Det ligger bokstavelig talt overalt. I sjøvann, saltsletter, vanlige mineraler. Å bygge kraftige batterier av natrium hadde vært en skikkelig game changer for fornybar energi.

Problemet? Natriumbatterier har aldri klart å matche lithiumbatterier. De lader saktere, lagrer mindre energi, og varer kortere. Forskere har jobba metodisk med dette i årevis. Treg utvikling.

Så kommer dette teamet. De studerte et materiale kalt natriumvanadiumoksid. Og her blir det spennende.

I batteriforskningens verden er det én ting alle «vet»: Vann er fienden. Det setter i gang uønskede kjemiske reaksjoner og roter til alt. Standard prosedyre er derfor å varme opp materialet og fjerne absolutt hver dråpe fuktighet.

Men forskerne bestemte seg for å prøve noe annet.

Hva om vi rett og slett... lot være?

Jeg elsker denne typen vitenskapelig nysgjerrighet. I stedet for å følge oppskrifta blindt, spurte de «hvorfor?» Og her kommer det virkelig ville: Da de lot vannet bli, presterte batteriet langt bedre.

Versjonen med vann lagra nesten dobbelt så mye ladning som den tørkede. Den lada raskere. Og den holdt kjørende i over 400 ladesykluser uten å degradere. Forfatternes egne ord: «Helt uventa.»

Dr. Daniel Commandeur, som leda studiet, sa det treffende: «Natriumvanadiumoksid har eksistert i år, og folk pleier å varmebehandle det for å fjerne vannet fordi man tror det skaper problemer. Vi bestemte oss for å utfordre den antakelsen.»

Det er vitenskap på sitt beste. Å tvile på antakelser og følge bevisa dit de peker.

Men vent, det blir enda bedre. Teamet lurte på om dette materialet kunne takle noe enda mer krevende enn vanlige batterier. Så de testet det i saltvann.

Og det funka. Ikke bare holdt batteriet kjørende i sjøvann – det begynte faktisk å fjerne saltet. Natriumionene fra materialet knytta seg til natrium fra vannet, mens en grafittelektrode trakk ut klorid. På kort tid hadde du et batteri som også fungerte som et avsaltningsanlegg.

La det synke inn ei stund. Et batteri som potensielt kan gi strøm til huset ditt og samtidig lage ferskvann fra havet.

Dr. Commandeur forestiller seg ei framtid der sjøvann blir «helt trygt, gratis og tilgjengelig som elektrolytt, samtidig som det produserer ferskvann som en biprodukt.» Høres det ut som science fiction? Jeg skjønner deg. Men forskninga er publisert i et fagfellevurdert tidsskrift, og resultata er ekte.

Selvfølgelig er vi tidlig ute. Dette er laboratorieforskning, og avstanden mellom «dette funker i kontrollerte omgivelser» og «dette er en teknologi vi kan ta i bruk i stor skala» er fortsatt enorm. Vi vet ikke om det funker utenfor labben eller hvor dyrt det blir å produsere.

Men er det ikke utrolig at noe så enkelt som «kanskje vi ikke skal fjerne vannet» kan åpne helt nye muligheter? Noen ganger kommer de største gjennombruddene fra å tvile på det alle «vet».

Jeg følger med på hvor dette går. I en verden som sliter med både energilagring og ferskvannmangel – en teknologi som kan hjelpe med begge deler? Det er verdt å følge med.

Hva tenker du? Er dette begynnelsen på en ny type batteri, eller lar vi oss rive med? Si fra i kommentarene!