Månen kan ha blitt til på bare noen timer
Tenk deg dette.
Du står på et ungt jordklode, for rundt 4,5 milliarder år siden. Himmelen ser helt annerledes ut enn i dag – ingen blå atmosfære, ingen kjente skyer. Og så kommer en Mars-stor steinblokk kalt Theia susende ut av mørket og KRÆSJER rett inn i planeten vår.
I løpet av et øyeblikk slynges rusk ut i verdensrommet. Over tid – kanskje millioner av år, trodde forskerne før – klumpet alt dette kosmiske rasket seg sammen og dannet Månen vi ser i kveld.
Men hva om jeg fortalte deg at ny forskning tyder på at hele greia kan ha skjedd på bare noen FA Timer? Altså, du blunker og plutselig er det en måne der?
Slik har vi tenkt om Månens fødsel
I tiår har forskere trodd på det som kalles "kjempekollisjonshypotesen" – ideen om at et objekt på størrelse med Mars krasjet inn i den unge jorda, og at ruskene som ble kastet ut etter hvert ble til månen vår. Det gir mening, og det har vært den ledende forklaringen lenge.
Men her er greia: når forskere modellerte denne kollisjonen i datasimuleringer, behandlet de objektene litt som... vann. Som om du kaster to vannballonger mot hverandre, så flyter væsken bare og blander seg. Forskerne antok at den gamle jorda og Theia var så varme og ville under sammenstøtet at de oppførte seg som væsker.
Problemet er at stein ikke egentlig er som vann. Den er solid. Den har strukturell styrke. Den motsetter seg å bli mosen rundt.
Nytt: Simuleringene som snur alt på hodet
Et team fra Southwest Research Institute og University of Arizona bestemte seg for å prøve noe annet. De bygde simuleringer som faktisk tok hensyn til at disse planetene har ekte geologiske egenskaper – den typen styrke som ekte stein og metall har.
«Da vi kjørte simuleringene, oppdaget vi at det faktisk betyr ganske mye,» sa forsker Adeene Denton i en pressemelding. Det er en forsker som er høflig – det hun egentlig mener er at resultatene deres fullstendig rystet de gamle modellene.
Den viktigste innsikten? Temperatur betyr enormt mye. Varmere planetlegemer er faktisk mekanisk svakere enn kaldere. Hvem visste det, liksom?
Så hva skjedde egentlig?
Her blir det skikkelig spennende. Avhengig av hvilke forhold de la inn i simuleringen – spesielt hvor varmt alt var før kollisjonen – ble resultatene helt forskjellige.
Noen ganger skjedde det som før: Theia blir ødelagt, rusk flyr i alle retninger, og en måne dannes sakte over tid fra denne skiven av vrakdeler.
Men andre ganger?
En intakt måne bare... dukket opp. På omtrent fem timer.
Ikke fra sakte voksende rusk. Bare dannet rett og slett i løpet av timer, nesten som om den ble fremkalt av kosmisk kaos.
Hvorfor dette endrer alt
Her er hvorfor jeg personlig synes dette er skikkelig kult – dette gir forskerne en helt ny måte å finne ut NÅR kjempekollisjonen skjedde.
Se, unge planeter starter varme og kjøles gradvis ned. Så hvis månen ble dannet sakte, tyder det på en senere kollisjon da ting hadde kjølt seg ned. Men hvis den ble dannet raskt på de timene? Da peker det mot en tidligere, varmere kollisjon.
Det er som å finne et fossil i steinen – bare at fossilet er månen selv, og den forteller oss om forholdene på den unge jorda som vi absolutt ikke har noen annen måte å studere.
Erik Asphaug, en av forskerne, sa det perfekt: «Basert på våre nye resultater, mener vi det er på tide å revurdere» hvordan vi har modellert disse kollisjonene.
Konklusjonen
Vi har sett på månen så lenge mennesker har eksistert. Vi har skrevet dikt om den, planlagt festivaler rundt den, og brukt glansen dens til å navigere over hav. Og likevel, tydeligvis, forstår vi fortsatt ikke helt hvordan den kom hit.
Men nå har vi disse utrolige nye simuleringene som tyder på at månen vår kan ha blitt dannet i løpet av timer – ikke den trege, gradvise prosessen vi forestilte oss.
Noen ganger er universet mye mer merkelig og dramatisk enn vi gir det cred for.
Neste gang du ser opp på den fine, store månen i kveld, husk: den kan ha eksplodert til eksistens raskere enn du kan binge en film-maraton. Og ærlig talt? Det gjør den bare enda mer utrolig.
Kilde: ScienceDaily