markdown formatted
Okay, jeg må fortelle deg om noe som helt tok pusten fra meg denne uken, og jeg tror du vil føle det samme når jeg forklarer det nærmere.
Du vet hvordan tidsreiser i filmer alltid involverer en slags kosmisk feil eller uventet hendelse i universet? Vel, det viser seg at fysikere kanskje har funnet noe som ligner på det – bortsett fra at i stedet for en DeLorean som treffer 88 miles i timen, snakker vi om en liten, liten ufullkommenhet i selve tiden som oppstår fra den rare verdenen innen kvantemekanikk.
La meg ta et skritt tilbake og forklare hvorfor dette er så kult.
Kvanteverdenen følger andre regler
Hvis du noen gang har hørt at kvantefysikk er rart, er det en underdrivelse av århundret. I kvanteverdenen – riket av atomer og partikler – kan ting eksistere i det som kalles en «superposisjon». Det betyr at en partikkel kan være på flere steder eller i flere tilstander på nøyaktig samme tid, helt til noen observerer den.
Det er som å ha en mynt som er både kron og mynt samtidig, helt til du fanger den midt i kastet og ser ned på den.
Når vi måler eller observerer et kvantesystem, «kollapser» denne superposisjonen til én bestemt utfall. Denne prosessen kalles bølgefunksjonskollaps, og har vært standardforklaringen innen kvantemekanikk i tiår.
Men hva om kollaps skjer av seg selv?
Her blir det interessant. Noen fysikere har utforsket en vill idé: hva om bølgefunksjonskollaps ikke trenger en observatør eller et måleinstrument i det hele tatt? Hva om kollaps skjer spontant, som naturens egen måte å bestemme seg på?
Disse ideene kalles kvantekollapsmodeller, og har vært i omløp siden 1980-tallet. Men nylig bestemte et team av fysikere seg for å ta en av disse modellene seriøst – virkelig seriøst – og stilte et spørsmål jeg finner absolutt fortryllende:
Hva ville dette bety for selve tiden?
Eksperimentet som endret alt (vel, nesten alt)
Forskerne, ledet av Nicola Bortolotti fra CREF i Roma, så nærmere på en modell utviklet av Lajos Diosi og Sir Roger Penrose. Deres idé antyder at tyngdekraften kanskje er den mystiske kraften som presser kvantesystemer til å kollapse til bestemte tilstander. Tenk på det som tyngdekraften hvisker til partiklene: «Hei, velg én allerede.»
Teamet studerte også en annen tilnærming kalt Kontinuerlig Spontan Lokalisering, og for første gang fant de en matematisk sammenheng mellom denne modellen og gravitasjonsfluktuasjoner i selve romtiden.
Og her er den tankevekkende delen: beregningene deres antyder at hvis disse kollapsmodellene er korrekte, ville tiden ha en liten innebygd usikkerhet. Ikke den typen usikkerhet som skyldes dårlige klokker eller menneskelige feil, men en faktisk fundamental grense vevd inn i virkelighetens vev.
Så... er klokkene mine feil?
Før du begynner å bekymre deg, la meg gi deg den gode nyheten.
Denne usikkerheten er så utrolig liten at det ikke engang er morsomt. Vi snakker om en effekt som er «mange størrelsesordener under alt vi kan måle i dag», ifølge forsker Catalina Curceanu.
På vanlig norsk? Selv de mest avanserte atomklokkene på jorden – de som holder tiden så presist at de bare ville vært av med omtrent ett sekund på 30 milliarder år – ville ikke engang merke denne feilen.
«Det er helt irrelevant for daglig tidsmåling,» bekreftet en annen forsker. Armbåndsur, telefon, vekkerklokke, avanserte GPS-satellitter – alle helt trygge.
Så hvorfor betyr dette i det hele tatt?
Det større bildet: Hvorfor dette betyr noe
Denne oppdagelsen berører en av de største uløste gåtene innen fysikk