Universet kanskje mer folkerikt enn vi tror – vi klarer bare ikke å oppdage det
Jeg må fortelle om noe som fikk meg til å stoppe opp denne uken. Vi har jo lyttet etter romvesener i tiår, rettet radioparabolene mot himmelen, håpet på å fange et glimt av intelligent liv. Men ifølge en fersk studie fra SETI-instituttet kan vi ha gjort det feil hele tiden – ikke på grunn av noe vi har gjort, men fordi selve stjernene ødelegger signalene.
Høres ut som noe fra en sci-fi-film, ikke sant? La meg forklare.
Stilheten som kanskje ikke er stilhet
I årevis har SETI (Search for Extraterrestrial Intelligence, for dere som ikke snakker romfart) lett etter det de kaller «smalbåndssignaler» – skarpe, konsentrerte pulser i radiofrekvensene som ville skille seg ut som et neonskilt i et mørkt rom. Ideen er at en avansert sivilisasjon ville sende et sterkt, målrettet signal som skriker «vi er her!»
Men her er problemet forskerne nettopp oppdaget: selv om romvesener sendte et perfekt klart signal, må det reise gjennom svært kaotisk terreng før det når oss. Spesifikt må det passere gjennom stjernens eget miljø – plasmaen, solvinden og dramatiske hendelser som koronamasseutbrudd (som i praksis er stjernens versjon av romspromping).
All den turbulensen kan smøre ut et smalbåndsignal over et bredere frekvensområde, svekke det til det ser ut som vanlig bakgrunnsstøy. Det skarpe «HEI, VI ER HER!»-signalet blir en hvisking som blander seg med den kosmiske statikken.
Hvorfor dette endrer alt (kanskje)
Dr. Vishal Gajjar, en av forskerne bak studien, sa det slik: signaler kan «gli under deteksjonsterskelen vår, selv om de er der, og potensielt bidra til å forklare noe av radio-stilheten vi har observert.»
Stilhet.
Det ordet har hjemsøkt SETI-forskningen i tiår. Husk Fermi-paradokset? Det stiller et enkelt spørsmål: hvis universet er så enormt og potensielt fullt av liv, hvorfor har vi ikke hørt noe? Her er et mulig svar: vi har hørt dem, men signalene deres ble rotet til før vi kunne gjenkjenne dem som noe spesielt.
Slik testet forskerne dette
Det som virkelig imponerte meg med denne forskningen: i stedet for bare å spekulere, fant teamet en måte å faktisk måle denne effekten på – ved hjelp av noe mye nærmere hjemme. Romfartøysignaler!
Ved å studere hvordan radiosendinger fra våre egne solsystemsonder påvirkes av solaktivitet, kunne de kalibrere nøyaktig hvor mye turbulens som forvrenger disse signalene. Deretter brukte de den forståelsen til å anslå hva som kan skje rundt andre stjerner.
Resultatene? Noen stjerner er verre enn andre. M-dvergstjerner – som utgjør omtrent 75 prosent av alle stjerner i Melkeveien – er tydeligvis verstingene når det gjelder å rote bort potensielle romvesensendinger. Det er en enorm andel stjerner som kanskje konstant forvrenger meldinger fra sivilisasjoner som kretser rundt dem.
Hva betyr dette for jakten på romvesener?
Den gode nyheten er at denne forskningen gir forskerne et nytt rammeverk for å forstå hvordan signaler faktisk kan se ut når de når jorden. I stedet for bare å lete etter de ultranarre signalene, kan SETI-programmene trenge å utvide søket og se etter bredere signaler også.
Som medforfatter Grayce Brown sa det, kan de nå «designe søk som er bedre tilpasset det som faktisk kommer fram til jorden, ikke bare det som kan ha blitt sendt ut.»
Jeg vet ikke med dere, men jeg synes dette er utrolig håpefullt. Det betyr at jakten ikke er over – den blir bare smartere. Alle de årene med lytting har kanskje ikke vært bortkastet; vi trenger bare å lære å lytte på en annen måte.
Det store bildet
Det som slår meg mest med denne forskningen, er hva den avslører om vitenskapelig oppdagelses natur. Vi tenker ofte at gjennombrudd handler om å finne noe nytt, men noen ganger handler det om å innse hva vi har oversett – støyen som har vært der hele tiden, signalet som har latt som statikk.
Universet kan være fullt av hilsener vi har gått forbi tusen ganger, og tatt for vind.
Og ærlig talt? Det føles som akkurat det universet vi ville bodd i.