Ulykken ingen ville snakke om

La meg starte med å si dette: De offisielle detaljene om hva som skjedde med Darya Shipilova er frustrerende vage. Det vi vet, er at denne 28 år gamle laboratoriearbeideren ved Anti-pest Forskningsinstituttet i Sibir i Irkutsk angivelig døde etter å ha håndtert et prøverør med lungepestbakterier 2. oktober.

Det er skremmende nok i seg selv, ikke sant? En relativt enkel laboratorieulykke, én person død, og plutselig lurer vi alle på hvor sikre disse fasilitetene egentlig er.

Men her blir det interessant — og med interessant mener jeg fullstendig grusomt.

Dette er ikke bestefars pest

Pesten Shipilova ble eksponert for, er ikke den samme byllepesten fra historietimene. Du vet, den som tok livet av halvparten av Europa på 1300-tallet, med de uhyggelige middelalderbildene av likbærere som samlet inn døde?

Nei, dette er lungepest, og den er på et eller annet vis enda verre.

Lungepest angriper lungene i stedet for å forårsake de beryktede hovne lymfeknutene (kjent som "buler" — derav "byllepest"). Det virkelig urovekkende? Den spres gjennom luften når smittede hoster. Det betyr at smitte fra person til person er skremmende enkelt.

Men her er det som gjør denne historien virkelig ubehagelig: Artikkelen nevner at sovjetiske forskere eksperimenterte med å gjøre Yersinia pestis — bakterien som forårsaker pest — mye, mye mer dødelig. De holdt rett og slett på med genetisk konstruksjon av en av historiens mest fryktede sykdommer.

Sovjetunionens hemmelige biologiske våpenprogram

La det synke inn en stund: Det fantes et helt sovjetisk byrå dedikert til å våpene sykdommer. Det het Biopreparat, og det opererte stort sett i hemmelighet helt til 1990-tallet.

Ifølge rapporter laget sovjetiske forskere det de kalte "kimærer" — genmodifiserte versjoner av pest som kombinerte egenskaper fra ulike organismer. Én spesielt skremmende versjon blandet pestgener med myelin-toksiner. Resultatet? Når offerene ble behandlet med antibiotika — den normale responsen på bakterielle infeksjoner — ville selve behandlingen føre til at giftstoffene ble sluppet løs, og forårsaket lammelse.

Jeg vet ikke hvordan du har det, men idéen om å lage en sykdom som er mer dødelig når du prøver å behandle den, føles som noe fra en marerittdrøm. Og skjønner du — de skal angivelig ha laget lignende versjoner med andre patogener som venezuelansk hesteencefalitt.

Det skremmende? Disse våpenmodifiserte stammene ble aldri faktisk brukt. Sovjetunionen kollapset før det kunne skje. Men forskningen forsvant ikke.

Hvorfor denne hendelsen gjør meg nervøs

Nå skal vi tilbake til det russiske laboratoriet i Irkutsk. Ifølge artikkelen er det klassifisert som et biosikkerhetsnivå 3-anlegg — det nest høyeste sikkerhetsnivået. Disse laboratoriene skal håndtere alvorlig farlige patogener med strenge sikkerhetsprotokoller.

Og likevel, på en eller annen måte, ble en ung forsker eksponert.

Jeg prøver ikke å spre panikk her. Laboratorieulykker skjer, og én dødsulykke fra en mulig eksponering betyr ikke at vi er på randen av et globalt utbrudd. Men konteksten betyr enormt mye.

Du ser, det er en annen fasilitet som nevnes i artikkelen: VECTOR. Dette er et biosikkerhetsnivå 4-laboratorium — det høyeste sikkerhetsnivået som finnes — også i Sibir, der enda farligere patogener studeres. Boken det refereres til, "Biological War: A Scenario" av Annie Jacobsen, utforsker hva som kan skje hvis noe slipper ut fra den fasiliteten.

Og ærlig talt? Scenarioene som beskrives er akkurat den typen ting som får deg til å ville lære mer om beredskap, enten du vil eller ikke.

Det store bildet

Her er hva som slår meg ved denne situasjonen: Vi lever i en tid der vitenskapelig forskning har kommet så langt at vi bokstavelig talt kan omkonstruere organismer. Det er fantastisk for medisin, for å forstå sykdommer, for potensielt å utrydde trusler mot menneskeheten.

Men det betyr også at de potensielle konsekvensene av ulykker — eller verre, tilsiktet misbruk — er større enn noensinne.

Irkutsk-hendelsen er en påminnelse om at disse farlige patogenene ikke bare er teoretiske diskusjoner i lærebøker. De studeres aktivt i fasiliteter over hele verden, inkludert (spesielt?) på steder med kompliserte politiske situasjoner.

Bør vi være terrified? Sannsynligvis ikke. Men bør vi følge med på disse historiene og tenke seriøst om biosikkerhet? Absolutt.

Noen ganger lurer jeg på hva som ville skjedd hvis en av disse konstruerte superpatogenene noen gang slapp ut. Scenarioene i den boken maler et ganske mørkt bilde — samfunn som bryter sammen, infrastruktur som kollapser, kaos som sprer seg raskere enn noe svar kan håndtere.

La oss håpe vi aldri trenger å finne ut om disse fiktive scenarioene matcher virkeligheten.

Hva tenker du om denne historien? Får den deg til å tenke annerledes om labsikkerhet og biologiske våpen? Jeg vil gjerne høre tankene dine i kommentarene under.

Kilde: https://www.popularmechanics.com/science/a74033608/russia-plague-lab-worker-dies/