En gammel stein som endrer alt vi trodde vi visste

Jeg må bare dele noe som virkelig begeistrret meg denne uken. Det er en av de oppdagelsene som får deg til å se opp på nattehimmelen på en annen måte.

Her er greia: For rundt 4,6 milliarder år siden eksisterte ikke solsystemet vårt. Det var bare en diger sky av gass og støv som fløt rundt i rommet. Over millioner av år kollapset den skyen og flatten ut til en skive. Til slutt dannet den solen vår i midten og alle planetene — inkludert jorden — som svevde rundt.

Lenge trodde forskerne at tyngdekraften var hovedpersonen i denne historien. Og det gir jo mening, ikke sant? Tyngdekraften drar ting sammen. Den skaper stjerner og planeter av spredt materiale.

Men nå har forskere ved MIT funnet bevis for at magnetisme fortjener mye mer ære enn vi har gitt den.

Slik gjorde de det

De studerte tinye korn inne i en meteoritt som ble funnet i Antarktis i 2008. Disse små bitene kalles CAIs (kalsium-aluminium-rike inneslutninger — fordi forskere tydeligvis liker lange forkortelser). Det virkelig spennende? Disse Kornene ble dannet i løpet av de første 200 000 årene av solsystemets eksistens. De er blant det eldste materialet vi noen gang har funnet fra denne perioden.

Og her kommer det interessante.

Disse gamle Kornene hadde bevart magnetiske signaturer. På samme måte som du kan magnetisere et stykke metall og det holder på magnetiseringen i årevis, hadde disse mineralene tatt opp magnetfeltet som omga dem da de ble dannet. Forskerne konkluderte med at et betydelig magnetfelt allerede var til stede da solsystemet var en baby — og det var sterkere enn jordas magnetfelt er i dag.

«Overgangen fra en sfærisk sky til en protoplanetarisk skive er en av de mest betydningsfulle hendelsene i hele solsystemets historie. Det har lenge vært teorien at tyngdekraften forårsaket dette, men målingene våre viser at magnetisme sannsynligvis spilte en rolle.» — Benjamin Weiss, professor ved MIT

Hva betyr dette?

Tenk på det slik. Når du prøver å rydde et rotete rom, kan du skyve ting rundt med hendene (tyngdekraft). Men du kan også bruke magneter til å trekke visse gjenstander sammen på avstand (magnetisme). I det tidlige solsystemet kan ladde partikler som beveget seg gjennom den utviklende skiven ha skapt magnetfelt som hjalp til med å kanalisere materiale innover mens den unge solen var i ferd med å dannes.

Forskerteamet studerte spesifikt en meteoritt som heter DOM 08006, funnet i Dominion Range i Antarktis. Hvor akkurat denne? Fordi den er utrolig godt bevart. De fleste meteoritter opplever alle mulige eventyr over milliarder av år — de blir en del av større legemer, blåst i stykker, kastet rundt i asteroidbeltet, og til slutt lander de på jorden. All den historien kan endre den opprinnelige sammensetningen.

Men DOM 08006 er annerledes.

«På en eller annen måte har DOM opplevd mindre forandring enn noen annen meteoritt.»

Det er som å finne en dagbok fra antikken som fortsatt er lesbar, i stedet for en som har vært vannskadet og delvis brent.

En melding fra solsystemets gryning

Jeg elsker å tenke på dette. Et sted der ute i den antarktiske isen var det en stein som i bunn og grunn har båret på en melding fra solsystemets absolutte begynnelse. Den har ventet i milliarder av år på at noen skulle lese den.

Forskeren Cauê Borlina, som ledet studien og nå er ved Purdue University, sa det fint:

«Alle er enige om at magnetisme er til stede når planeter dannes. Men debatten handler om det svært tidlige solsystemet, før planetene begynner å dannes, når det bare er en skive. Derfor er diskusjonen, og derfor jobber vi akkurat nå.»

Så hva endrer dette?

Det overturner ikke fullstendig det vi visste om solsystemdannelse. Men det legger til et nytt lag i forståelsen vår. Det tidlige solsystemet var et mer komplekst sted enn vi hadde forestilt oss. Flere krefter jobbet sammen for å skape det kosmiske nabolaget vi kaller hjem.

Og ærlig talt? Jeg synes det er vakkert. Vi holder fortsatt på å sette sammen puslespillet om hvordan solsystemet vårt ble til. Innimellom minner en stein som falt fra rommet oss om at universet fremdeles har masse hemmeligheter å dele.