Når hvaler sørger

Jeg har alltid trodd at dyr føler mer enn vi gir dem ære for. Og denne historien bekreftet bare det for meg.

For noen måneder siden var et team av forskere og marineksperter vitne til noe som fikk dem til å stoppe opp. Utenfor den sørlige Gold Coast i Australia hadde en hunnhval nettopp født – men noe hadde gått fryktelig galt. Kalven var dødfødt.

Men det som slo meg: hun svømte ikke bort.

I stedet ble hun værende. I timer. Kanskje til og med dager. Akkurat der ved babyen sin, nær nok til å holde øyekontakt slik det virket, posisjonerer seg beskyttende ved den lille kroppen under vannoverflaten.

En observasjon av sin type

Nå vet jeg hva du kanskje tenker – «Bryr hvaler seg i det hele tatt?» Vel, ifølge forskere fra Griffith University og Sea World Foundation har vi rett og slett ikke mange dokumenterte tilfeller som dette. Det er faktisk ganske sjelden å oppleve noe slikt hos bardehvaler (det er gruppen som hummerfall tilhører).

Dr. Olaf Meynecke fra Griffiths forskningsprogram for hvaler og klima forklarte at vi har sett denne typen atferd hos delfiner og andre tannhvaler – mødre som dytter sine døde kalver opp til overflaten, bærer dem rundt. Men hos de store hvalene som hummerfall? De observasjonene er få og langt mellom.

Det som gjorde dette funnet annerledes, var hvor lenge moren ble værende hos kalven sin, fortsatte å holde seg nedsenket og nær. Det var ikke et kort øyeblikk av forvirring – det virket som noe dypere.

Kapteinens beretning

Sea World Foundation redningsbåtkaptein Andrew Mulville var der da det skjedde. Reaksjonen hans sitter virkelig i meg: «Da jeg faktisk skjønte hva som foregikk, ble jeg fullstendig overrasket.»

Han trodde først at hvalene bare hvile sammen på overflaten. Men atferden var... feil. Ikke som den skulle være. Han sa det «definitivt ikke var hva jeg forventet å se ute på sjøen den dagen.»

Kan du forestille deg det øyeblikket? Å være ute på vannet, gjøre den vanlige jobben din, og plutselig innse at du vitner om noe dypt trist?

Hva betyr dette?

Her blir det filosofisk interessant (i alle fall for meg). Forskerne er forsiktige med å trekke konklusjoner for raskt. De vil vite: er dette sorg? Morsinstinkt? En annen reaksjon vi ikke har ord for?

Jeg tror svaret sannsynligvis er «alt dette og mer». Dr. Meynecke påpekte at disse atferdene samsvarer med det vi ser hos andre sosialt komplekse pattedyr – de omsorgsfylte handlingene, oppmerksomheten rettet mot noen som er borte. De antyder et sterkt bånd.

Men sannheten er at vi fremdeles jobber med å forstå dette. Og ærlig talt, den ydmykheten er en del av det som gjør vitenskapen vakker.

Hvorfor dette betyr noe

Her er min tanke: hver gang vi dokumenterer noe som dette, river vi ned litt av ideen om at vi er de eneste som er i stand til dype følelsesmessige opplevelser. Jeg sier ikke at hvaler sørger akkurat som mennesker – det ville være å trekke det for langt. Men noe skjedde i det vannet den dagen. Noe som gikk utover rent instinkt.

Disse sjeldne observasjonene er dyrebare nettopp fordi de er sjeldne. Jo mer vi dokumenterer, desto bedre forstår vi ikke bare hvaler, men hele nettverket av følelsesliv som eksisterer hos våre dyremedborgere.

Studien er publisert i Discover Animals, og jeg håper den får oppmerksomheten den fortjener. For ærlig talt? Historier som denne minner meg på hvorfor jeg finner naturen så ufattelig fascinerende.

Noen ganger skjer de mest dyptgående øyeblikkene der vi minst forventer det – ute i det åpne hav, der en hvalmor nekter å forlate barnet sitt.