Den gang USA hadde hydrogenbomber i lufta døgnet rundt
Greit, jeg trenger at du ser dette for deg: Det er 1960-tallet, den kalde krigen raser, og den amerikanske regjeringen bestemmer seg for at den beste måten å holde Sovjetunionen i sjakk på, er å la B-52-bombefly sirkulere over hele kloden — konstant — lastet med termonukleære våpen klare til å slippes på minnet.
Dette var ingen beredskapsplan. Ingen reservestrategi. Dette var Operasjon Chrome Dome, og det pågikk fra 1961 til 1968.
Jeg dikter ikke opp. Sju år med hydrogenbomber i lufta, 24 timer i døgnet, sju dager i uka. Logikken? Hvis sovjetene angrep, ville disse flyene allerede være i posisjon til å slå tilbake før missilene i det hele tatt hadde truffet. Det var en del av USAs «nukleære triade» — bakkebaserte missiler, ubåter og disse konstant flyvende «dommedagsbomberne».
Da «Hva kan gå galt?» ble til «Så å si alt»
Du tenker kanskje: «Noen må vel ha sett på denne planen og sagt ifra om at det kanskje ikke var så lurt å fly rundt med atomvåpen over sitt eget land til enhver tid?»
Og det hadde du hatt rett i å tenke. Men du tar feil.
Den første store tabben kom i 1961 da et B-52-fly brøt i stykker i lufta over Nord-Carolina og slapp to 3,8 megatonn bomber. (Kjapp kontekst: Bommen som ødela Hiroshima var på rundt 15 kilotonn. Så vi snakker om bomber over 250 ganger kraftigere.) Ingen av dem detonerte, og i det ene tilfellet var det eneste som hindret en kjernefysisk eksplosjon en billig, lavspenningsbryter. En bryter! Én av menneskehetens nærmeste møter med selvpåført kjernefysisk utslettelse handlet om en elektrisk komponent til 80 kroner.
Fortsatt fortsatte oppdraget.
Grønland-uhellet: Da komfort ble til katastrofe
Nå kommer vi til historien som til slutt satte sluttstrek for Operasjon Chrome Dome. Og ærlig talt? Den er nesten komisk hvis den ikke var så skremmende.
- januar 1968 tok et B-52 av med fire hydrogenbomber — hver eneste en i stand til å utslette en by. Oppdraget var å fly et holdepunkt over Thule flystasjon på Grønland, overvåke radaranleggene for å sikre at de fortsatt fungerte. Ikke akkurat glamourøst arbeid.
Her blir det absurd.
Én av medpilotene — sikkert for å være hyggelig — stoppet skumgummiputer under en navigatørs sete for å gjøre en lang flytur mer behagelig. Søtt, ikke sant? Vel, flyets varmesystem brøt sammen, så noen skrudde på hjelpevarmeren.
Den varmeieren trakk varmluft fra motoren gjennom en ventil... rett ved de skumgummiputene.
Putene tok fyr.
Innen minutter var hele flyet i full fyr. Mannskapet hadde ikke noe annet valg enn å forlate flyet. Seks personer skjøt seg ut trygt, men medpilot Leonard Svitenko hadde ikke samme flaks — han døde under forsøket på å komme seg ut.
Bombeflyet styrtet ned på havisen utenfor Grønland, detonerte sine konvensjonelle sprengladninger og spredte kjernemateriale over området. Oppryddingsoperasjonen, døpt «Crested Ice», tok år.
Hva forteller egentlig denne historien oss?
Her er det som virkelig får meg til å tenke: Dette ble ansett som en «normal ulykke som ventet på å skje» av eksperter som studerer denne typen hendelser. Ikke et verstefall. Ikke noe sjokkerende. Bare... det man burde forvente når man setter mennesker, maskiner og atomvåpen sammen døgnet rundt i sju år.
Og det virkelig gale? Ingen av de fire hydrogenbombene detonerte. Ikke én eneste. Selv etter å ha styrtet, brent og spredt seg over Arktis. Disse våpnene er designet for å fungere — og likevel gikk de ikke av ved et uhell.
Det er enten enormt betryggende eller dypt urovekkende, avhengig av hvordan man ser på det.
Dagen etter styrtet ble Operasjon Chrome Dome offisielt lagt ned. Demonstranter sto allerede utenfor den amerikanske ambassaden i København (Grønland tilhører Danmark) innen timer. Folk hadde endelig fått nok.
Det store bildet
Jeg skjønner frykten som lå bak denne politikken. Kubakrisen hadde overbevist alle om at sovjetene var én dårlig dag unna å skyte opp alt de hadde. Men å fly hydrogenbomber over folkerike områder, å stole på enkle brytere og menneskelige komforthensyn for å unngå atomkatastrofe?
Det er ikke atomstrategi. Det er russisk rulett med hele planeten.
Jeg er glad vi lærte av disse hendelsene — for det meste. Vi har fortsatt atomvåpen, og vi flyr fortsatt (uhyggelig nok) bombefly med atomkapasitet. Men Operasjon Chrome Dome spesifikt? Det eksperimentet i konstant atomberedskap endte på grønlandsk is, stoppet ikke av nøye planlegging, men av en opphopning av nesten-katastrofer.
Noen ganger lages ikke historie av dristige innovasjoner. Noen ganger lages den av øyeblikket vi endelig sier: «Okei, dette har gått langt nok.»
Det øyeblikket kom innhyllet i en brennende skumgummpute, 1200 kilometer nord for den arktiske sirkel.