Ok, jeg må være ærlig med dere – da jeg først leste om denne studien, lente jeg bokstavelig talt bakover og måtte bearbeide det jeg leste.
Forskere har nettopp bekreftet at de høye steinene ved Devil’s Arrows i North Yorkshire stammer fra Brimham Rocks – utrolige 18 kilometer (det er omtrent 11 miles, for oss som ikke tenker i kilometer) unna. Og her er det som virkelig traff meg: Steinene veier 25 tonn HVOR OG EN. Det er omtrent vekten av fire voksne elefanter, folkens.
Hva snakker vi egentlig om?
La meg male et bilde for dere. Forestill dere å prøve å flytte noe som er tyngre enn et hus over mer enn 11 miles med kupert engelsk landskap – kun ved hjelp av menneskekraft, trevirkeruller og ren viljestyrke. Ingen kraner. Ingen lastebiler. Ingen elektriske verktøy.
Bare mennesker.
Devil’s Arrows reiser seg opp til 7 meter høye (omtrent 23 fot – det er omtrent høyden på en to-etasjers bygning), og står i en uvanlig oppstilling nær Boroughbridge. De har vært der siden omtrent 2000 f.Kr., med noen århundrer opp eller ned. I over 4 000 år har de stått som stille vitner til historien.
Og i all den tiden visste ingen hvor de kom fra.
Den gamle teorien (som ikke helt stemte)
Tidligere hadde forskerne antatt at steinene kom fra et nærmere sted kalt Plumpton Rocks. Det ga mening, ikke sant? Den nærmeste kilden, veien med minst motstand.
Men her blir det interessant.
Ny forskning fra Curtin University og University of York brukte en smart teknikk – de tok små prøver fra steinene ved hjelp av klebebånd (som er langt mindre invasivt enn å hugge av biter), analyserte de mineralmessige fingeravtrykkene i disse prøvene, og sammenlignet dem med mulige kildesteder.
Resultatene stemte ikke i det hele tatt med Plumpton Rocks.
De stemte med Brimham Rocks.
Hvorfor skulle noen gjøre dette?
Dette er den delen som virkelig får en til å tenke, ikke sant?
Forskerne antyder at disse eldgamle byggerne ikke bare var praktiske – de var bevisste. At de valgte å frakte enorme steiner over 11 miles i stedet for å bruke det som bokstavelig talt lå rett ved siden av, forteller oss noe dyptgående.
Landskapet ved Brimham Rocks betydde noe for dem.
Kanskje det var åndelig betydning. Kanskje det var kulturell mening. Kanskje disse steinene var knyttet til historier eller tro vi i dag bare kan gjette på. Uansett årsak, var de villige til å legge ned eksponentielt mer innsats for å hente steiner fra et sted som åpenbart betydde noe spesielt.
Hovedforfatteren, Dr. Anthony Clarke, formulerte det vakkert: «Det handlet ikke bare om bekvemmelighet – stedet steinene kom fra, hadde sannsynligvis betydning for dem.»
Hva forteller dette oss om eldgamle mennesker?
Jeg skal være ærlig med dere – studier som denne utfordrer den gamle fortellingen om at forhistoriske mennesker var på en eller annen måte «mindreverdige» eller mindre sofistikerte enn oss.
Dette var mennesker som kunne planlegge store byggeprosjekter. De forsto ingeniørkunst godt nok til å flytte 25-tonns steiner over vanskelig terreng. De hadde organiserte samfunn som var i stand til å koordinere utrolige arbeidsbedrifter. Og de tok bevisste, symbolske valg om sine byggematerialer.
De overlevde ikke bare. De uttrykte seg selv, sine tro og sin tilknytning til spesifikke landskap.
Det er ikke primitivt. Det er bemerkelsesverdig.
Hva skjer videre?
Forskningsteamet planlegger å fortsette å undersøke andre stående steiner med mystiske opphav, og de håper å gjennomføre noen utgravninger både ved Devil’s Arrows og Brimham Rocks. Hvem vet hva mer de kan av