Hva driver mennesker til å klatre uten tau?

En refleksjon over fri solo-klatring

Jeg har et problem. Hver gang jeg ser en video av Alex Honnold som klatrer El Capitan uten tau, sitter jeg som fjetret. Fingrene mine glir instinktivt mot skjermen, som om de prøver å hjelpe ham. Hjertet banker. Svette i hendene. Samtidig tenker jeg: Hvorfor i all verden gjør noen dette frivillig?

Det er nettopp dette paradokset som fascinerer meg. Vi ser på fri solo-klatring med en blanding av respekt, sjokk og dyp undring. Hvordan kan noen sette livet sitt på spill for en fjellvegg? Og enda viktigere – hvorfor vil de?

Tiltrrekningens kraft

Fri solo-klatring handler om mer enn bare å klatre. Det handler om tilstedeværelse. Om å være helt til stede i øyeblikket.

Tenk deg det. Du står ved foten av en fjellvegg. Ingen tau. Ingen sikring. Bare du, steinen og tyngdekraften. Hvert grep du tar krever full oppmerksomhet. Det finnes ingen backup. Ingen måte å gå tilbake på.

Mange solo-klatrere beskriver en tilstand av intens fokus. Alt annet forsvinner. Jobb, problemer, bekymringer – borte. Det er bare deg og steinen.

Klatreren Peter Croft sa en gang at fri solo-klatring var den eneste aktiviteten der han følte seg virkelig i live. Det er et sterkt utsagn. Og kanskje forstår vi det bedre enn vi tror. Hvor mange av oss kjenner ikke på en tomhet i hverdagen? En lengsel etter noe ekte?

Den mentale kampen

Det som skiller fri solo-klatrere fra vanlige klatrere er ikke bare ferdighet. Det er sinn.

En vanlig klatrer kan ha samme tekniske nivå. Men når tauet er borte, skjer det noe med tankene. Tvilen sniker seg inn. Klarer jeg dette? Hva om jeg faller?

Gode solo-klatrere har lært seg å håndtere denne stemmen. De har utviklet teknikker for å holde angsten i sjakk. Noen bruker mental trening. Andre ser på det som en form for meditasjon.

Alex Honnold har snakket åpent om hvordan han forbereder seg mentalt. Han går gjennom ruta tusenvis av ganger. Han visualiserer hvert grep. Han vet nøyaktig hvor hver hånd skal være før han starter.

Det er denne forberedelsen som gjør det mulig. Det er ikke recklessness. Det er intens, metodisk forberedelse.

Risikoen versus draget

La oss være ærlige. Fri solo-klatring er farlig. Virkelig farlig.

Ifølge statistikkene dør en betydelig andel av fri solo-klatrere før de fyller 50. En feil, ett uoppmerksomt øyeblikk, og alt er over.

Så hvorfor fortsetter de?

For noen handler det om adrenalinet. For andre er det en måte å teste seg selv på. En måte å bevise noe. Kanskje for seg selv, kanskje for verden.

Men jeg tror det handler om mer enn det. Jeg tror det handler om frihet. I et samfunn der alt er sikret, regulert og forsikret, representerer fri solo-klatring noe radikalt annerledes.full frihet. Fullt ansvar. full konsekvens.

Det er en sterk cocktail.

Personlige tanker

Jeg har aldri prøvd fri solo-klatring. Og jeg kommer neppe til å gjøre det heller.

Men jeg forstår tiltrrekningen.

Som barn klatret jeg i trær. Jeg husker følelsen av å være høyt oppe, av å balansere på en tynn grein. Det var skummelt. Og det var herlig. Den balansen mellom frykt og glede.

Kanskje er det det fri solo-klatrere søker. Kanskje vi alle søker et gløtt av den følelsen. I en alder der vi pakker inn barna våre i hjelmer og knebeskyttere, drømmer vi kanskje om en verden der vi tok sjanser. Virkelige sjanser.

Fortellinger fra fjellet

Jeg har snakket med en klatrer som hadde prøvd fri solo-klatring én gang. Bare én gang.

Han hadde trent i årevis. Han kjente ruta ut og inn. Han var klar. Men da han kom halvveis opp, stoppet han. Han satt bare der, klamret seg til fjellet, og stirret ned.

"Hvorfor i all verden er jeg her?" tenkte han.

Han kom seg ned. Han har aldri prøvd igjen.

"Det var som å se inn i et speil," sa han til meg. "Jeg så hvor liten jeg var. Hvor skjør jeg var. Det var nok for meg."

En annen historie handler om en klatrer som ble nesten besatt av årsaken. Han hadde sett en video av en solo-klatrer, og noe våknet i ham. Han trente hardt. Han besteg stadig vanskeligere ruter. Følelsen av å være i live var sterkere enn noen gang.

Men etter hvert merket han at noe hadde endret seg. Klatringen hadde begynt å kreve mer. Høyere. Villere. Farligere.

Han tok en pause. Lang pause. Nå snakker han heller om fjellet med ærefrykt i stemmen. Han ser på toppene på avstand. Og det er nok for ham.

En avsluttende tanke

Kanskje er ikke poenget med fri solo-klatring å overvinne døden. Kanskje er det å omfavne livet.

Disse menneskene vet at de kan dø hver gang de klatrer. De vet det. Og likevel går de opp.

For meg sier det noe om menneskets natur. Vi vil føle. Vi vil oppleve. Vi vil vite at vi lever før tiden renner ut.

Det er ikke dumdristighet. Det er menneskelighet.

Og kanskje, når vi ser på disse videoene av modige klatrere på umulige vegger, ser vi et speilbilde av oss selv. Et bilde av alt vi ønsker å være, men kanskje ikke tørr være.

Eller kanskje ser vi bare noen som er gærne. Begge deler kan være sant.

Uansett – det er fascinerende. Og jeg kommer til å fortsette å se på videoene. Med hjerte i halsen og svetende hender.

For noen ganger er det å observere modige mennesker nok eventyr for én dag.