Free solo-klatring: Kunst, galskap eller noe midt imellom?

La meg være ærlig: da jeg først hørte at Alex Honnold skulle klatre Taipei 101 uten tau, visste jeg ikke om jeg skulle bli imponert eller livredd. Antakelig begge deler.

Hvis du ikke kjenner til friklatring, kan du prøve å forestille deg å klatre på en veggoverflate som er så høy at hendene dine blir svette bare ved tanken på den—bortsett fra at det ikke er noe tau. Ingen sikring. Ingen sikkerhetsnett. Bare deg, steinen (eller i dette tilfellet: bygningen) og tyngdekraften som tålmodig venter på at du skal gjøre én liten feil.

Tallene som burde skremme deg

Her er noe som har sunket inn etter at jeg leste om denne verdenen: ifølge eksperter er ulykker i friklatring nesten alltid dødelige. Ikke av og til. Nesten alltid.

Tenk på det et øyeblikk.

Bare Flatirons i Boulder, Colorado har opplevd 33 dødsfall i friklatring siden 1950-tallet. Trettitre. Det er ikke bare en statistikk—det er virkelige mennesker som hadde drømmer, familier, og som sannsynligvis trodde helt til slutt at de var dyktige nok til å slå oddsen.

Og her er det virkelig urovekkende: dette var ikke skjødesløse nybegynnere. Ulykkene skjer fordi klatrere mister konsentrasjonen. Bare for et sekund. Bare for ett lite øyeblikks distraksjon. Og det er alt som skal til når det eneste mellom deg og bakken er luft.

Hvorfor i all verden holder noen på med dette?

Dette spørsmålet holder meg våken om natten, for å være ærlig.

Klatremiljøet er lite når det kommer til friklatrere. Noen klatrere prøver seg litt, men det er bare et sjeldent fåtall som dedikerer seg til det. For dem handler det ikke om å være dumdristig—det er noe dypere.

Noen klatrere sier at friklatring kobler dem til naturen på en måte ingenting annet kan. Uten utstyret, uten tauene, er du tvunget til å være helt til stede. Hvert grep betyr noe. Hver fotplassering er liv eller død. Det er ingen plass til distraherte tanker om middagen eller den e-posten du glemte å sende.

Andre beskriver det som en måte å kjempe med psykisk helse på. Fokusen som kreves, gir ingen plass til angst eller depresjon—i alle fall ikke under klatringen. Én klatrer beskrev det som "den absolutt beste terapien" for å roe et urolig sinn.

Og noen gjør det rett og slett for å utfordre sin egen frykt. For å bevise for seg selv at de kan se skrekken rett inn i øynene og likevel fortsette.

Kontroversen ingen snakker om

Her har jeg kompliserte følelser.

Da Netflix slapp "Free Solo," dokumentaren om Honnolds historiske klatring av El Capitan, utløste det noe som en friklatring-renaissance. Plutselig ville alle prøve det. Videoer ble virale. Klatrere som aldri hadde friklatret noe begynte å legge ut egne tau-løse bestigninger.

Og folk døde.

Kritikere—både inne og utenfor klatremiljøet—hevder at å gjøre disse bedriftene offentlige glamouriserer noe som er innebygd dødelig. De har ikke feil. Når du gjør friklatring til underholdning, risikerer du å inspirere etterlignere som ikke har ferdighetene, treningen eller den mentale forberedelsen til noen som Honnold.

På den andre siden: friklatring er ikke nytt. Det har eksistert siden klatringens fødsel på 1800-tallet. Forbudsregler stopper ikke folk fra å holde på—det betyr bare at de gjør det uten sikkerhetsopplæringen som kunne kommet fra fellesskapsdiskusjoner.

Jeg har ikke noe rent svar her. Jeg tenker bare at det er verdt å innse at hver viral video kommer med et ansvar vi ikke alltid tenker over.

Kunsten å være fullstendig til stede

Det som fascinerer meg mest med friklatring er ikke den fysiske utfordringen—det er den mentale.

Honnold har snakket om hvordan han tilnærmer seg en klatring. Han memoriserer hvert eneste grep og fotfeste. Han visualiserer hele ruten, om og om igjen, til han kunne klatre den med bind for øynene. Deretter, når han er på veggen, går han inn i en tilstand av absolutt fokus der ingenting eksisterer bortsett fra det neste trekk.

Dette er faktisk noe vi alle kunne lært av.

Hvor ofte møter vi våre daglige utfordringer med det nivået av tilstedeværelse? Når var sist gang du var så fokusert på noe at alt annet bare... forsvant?

Friklatrere har mestret noe de fleste av oss bruker hele livet på å lete etter: evnen til å være fullstendig, absolutt til stede.

Å leve på lånt tid?

Det er en ubehagelig sannhet som henger over friklattermiljøet: de spiller et spill de ikke kan vinne for alltid.

Statistisk sett, jo lenger du friklatrer, jo mer sannsynlig er det at du til slutt gjør den ene fatale feilen. Mennesker er ikke laget for å være perfekte. Vi blir slitne. Vi blir distrahert. Vi har dårlige dager.

Og likevel fortsetter friklatrere å klatre.

Kanskje det er poenget. Kanskje livet handler om å gjøre ting som betyr noe, selv når—spesielt når—de terrasserer oss. Kanskje risikoen er det som gjør det meningsfullt.

Hva tenker du?

Jeg skal være ærlig: jeg kan ikke forestille meg å friklatre noe mer enn en stige. Tanken får magen min til å vri seg.

Men jeg kan respektere dedikasjonen, ferdighetene og den rene mentale disiplinen disse klatrerne besitter. Og jeg tenker det er noe verdt å gruble over i deres vilje til å møte døden direkte i jakten på noe større.

Neste gang du står overfor en utfordring som skremmer deg, husk friklatrerne. Husk at frykt ikke trenger å være en mur—det kan være en dør.

Nå, hvis du unnskylder meg, må jeg gå å omfavne sikringsselen min. Og kanskje finne meg en fin, trygg, helt tau-avhengig hobby som... jeg vet ikke... frimerkesamling?

Hva er dine tanker om friklatring? Er det kunst, idrett, galskap—eller noe midt imellom? Jeg vil gjerne høre perspektivet ditt i kommentarene under.