Hjernemysteriet som forundrer forskerne

Noe som stadig fascinere meg: Rundt 30 prosent av mennesker som dør med fullt utviklet Alzheimer-patologi i hjernen, viste aldri et eneste symptom på demens mens de levde.

La det synke inn en stund.

Disse menneskene hadde alle de biologiske kjennetegnene på Alzheimers sykdom – plakk, tangle-dannelser, alt sammen – likevel levde de sine siste år med intakte minner og klar bevissthet. Samtidig sliter andre med langt mindre patologi med kognitiv svikt. Hva er forskjellen? Hva gjør disse motstandsdyktige hjernene som andre ikke gjør?

Dette spørsmålet har opptatt hjerneforskere i årevis. Hvis vi klarte å finne ut hva som beskytter disse ekstraordinære hjernene, kunne vi kanskje endelig knekke koden for demensforebygging.

Jakten på unge hjerneceller

En fersk studie fra Netherlands Institute for Neuroscience tok en ny tilnærming til gåten. I stedet for å fokusere på hva som går galt ved Alzheimers, bestemte de seg for å studere hva som går rett i disse motstandsdyktige hjernene.

Forskerne rettet oppmerksomheten mot et lite hjørne av hjernens hukommelsessenter, hippocampus – nærmere bestemt et område der hjernen kanskje fortsatt er i stand til å danne nye nerveceller også hos voksne. Denne prosessen, kalt adult neurogenese, er godt dokumentert hos mange dyr, men hvor utbredt den er hos mennesker har vært sterkt debattert.

Teamet undersøkte hjernevev fra Netherlands Brain Bank, og sammenlignet tre grupper: friske individer, personer med Alzheimers sykdom, og noe fascinerende – en «asymptomatisk» gruppe. Dette var mennesker hvis hjerner viste tydelige Alzheimer-forandringer ved obduksjon, men som aldri opplevde kognitive symptomer i løpet av livet.

Å finne disse sjeldne cellene var som å lete etter en nål i en høystakk. Ledende forfatter Evgenia Salta beskrev det som å «zoome inn på det eksakte stedet der vi forventet å finne dem». Forskerne måtte utvikle helt nye metoder bare for å lokalisere og analysere disse vanskelige cellene i menneskelig vev.

Plotthvielsen ingen forventet

Her blir historien interessant – og ærlig talt litt motintuitiv.

Forskerne identifiserte det de kaller umodne nerveceller – celler som ikke har modnet fullt ut ennå, som blir værende i en slags evig ungdom inne i den aldrende hjernen. Og her kommer det overraskende: Disse cellene var til stede i alle gruppene, inkludert personer i 80- og 90-årene. Så de motstandsdyktige hjernene var altså ikke beskyttet fordi de hadde dramatisk flere av disse unge nervecellene.

Det var rett og slett ikke det som var annerledes.

Atferd slo tall

Det forskerne fant i stedet var mer subtil og, ærlig talt, mer fascinerende: Atferden til disse cellene varierte dramatisk mellom gruppene.

Hos de kognitivt motstandsdyktige individene viste disse umodne nervcellene tegn på å aktivere overlevelsesprogrammer – den cellulære equivalenten til å ta på seg rustning og grave seg ned for kamp. Forskerne observert lavere betennelsesmarkører og færre signaler forbundet med celledød.

Salta brukte et fint bilde: «Disse cellene støtter det omkringliggende vevet og hjelper hjernen med å holde seg funksjonell og 'ung'. De kan fungere som en slags gjødsel i en hage som har begynt å forfalle.»

Jeg elsker dette bildet. Tenk på hjernen din som en hage, og etter hvert som årene går, begynner noen bed å visne og dø. Hos de fleste mennesker visner bare hagen... Men i disse motstandsdyktige hjernene er det som om enkelte planter slipper ut en eller annen vekstserum som holder hele bedet i blomst til tross for forfallet.

Hvorfor dette gir meg håp – men varsomt håp

Jeg har skrevet om hjernen vitenskap i år nå, og jeg innrømmer – noen ganger føles nyhetene om Alzheimers urovekkende mørke. Vi har jaget denne sykdommen i tiår med begrenset suksess.

Men denne studien representerer noe viktig: et skifte i hvordan vi tenker om demensforskning. I stedet for bare å spørre «Hvordan stopper vi denne sykdommen?», spør forskerne i økende grad «Hvorfor er noen hjerner naturlig motstandsdyktige?» Det er et annet spørsmål, og det åpner for andre muligheter.

Implikasjonene er spennende. Hvis disse umodne nervcellene kan lokkes til å oppføre seg mer beskyttende, kanskje vi til slutt kan utvikle behandlinger som hjelper flere hjerner å utnytte denne naturlige motstandskraften. Vi er ikke der ennå – forskerne påpeker raskt at dette bare er en brikke i et massivt puslespill – men retningen føles lovende.

Realitetssjekken

Jeg vil være ærlig med deg likevel: Denne forskningen gir oss ingen umiddelbare svar, og vi bør ikke late som at den gjør det.

For det første så studien på donert hjernevev. Det betyr at forskerne kan se hvordan cellene ser ut etter døden, men de kan ikke observere direkte hvordan de fungerer i et levende menneske. De trekker konklusjoner basert på mønstrene de finner.

Mer viktig er det at Salta understreker at Alzheimers-motstandskraft neppe kan forklares av én enkelt faktor. «Det vil aldri være bare én faktor som forklarer motstandskraft,» sier hun. Hjernene våre er ufattelig komplekse, og det som holder noen sinn skarpe innebærer sannsynligvis en hel symfoni av genetiske, livsstilsmessige og miljømessige faktorer som spiller sammen på måter vi knapt forstår.

Det store bildet

Det som slår meg mest med denne forskningen er den underliggende bodskapen: aldring trenger ikke bety forfall. Et sted langs aldringsforløpet er det det Salta kaller et «beslutningspunkt» – en veiskille der noen holder seg stabile og andre utvikler demens.

Vi vet ennå ikke hva som driver den forskjellen. Men studier som denne kartlegger terrenget, og hjelper oss å forstå landskapet vi navigerer i.

Så neste gang du treffer en skarp som et hakesleif 85-åring, eller hører om noen hvis hukommelse forble krystallklar til tross for alle biologiske grunner til forfall – da vet du at det ligger ekte vitenskap bak den undringen. Hjernen deres har kanskje bare noen ekstra motstandsdyktige småceller som gjør stille arbeid med å holde hagen i vekst.

Og det, for meg, er ganske bemerkelsesverdig.