Hvorfor Arthur C. Clarkes «Møte med Rama» fortjener oppmerksomhet i dagens sci-fi-verden

Hei, romentusiaster! 🚀

Ryktene om at Denis Villeneuve – mesteren bak Arrival og Dune – kanskje skal filme Arthur C. Clarkes Møte med Rama, fikk meg til å plukke opp boken igjen. Dette er sci-fi på sitt beste. En tankeeksperiment som treffer oss akkurat nå.

En oppskrudd begivenhet

Året er 2131. Et gigantisk sylinderobjekt – 20 ganger 50 kilometer – dukker opp i solsystemet vårt. Det er menneskeskapt, men ikke vårt. Vi har én sjanse til å undersøke det før det suser forbi solen og forsvinner.

Twisten? Besetningen som når det, er ingen heltekommandosoldater eller geniale professorer. De er erfarne romførere, som tilfeldigvis er på rett sted. Akkurat det gjør historien genial.

Det som skiller Rama ut

Proffe folk, ikke actionhelter

I vanlige sci-fi-filmer er mannskapene ville rebeller som ignorerer ordre. Rama vender det opp-ned. Her møter vi folk som mestrer jobben sin. De samarbeider. Løser problemer. Passer på hverandre.

Det er befriende å se kompetente mennesker takle det ukjente uten drama. Ingen ensomme helter. Bare solid teamwork. Noe fans kaller «kompetanseporno». Vi trenger mer av det.

Ekte fremmede

Her utmerker Rama seg. Byggerne bryr seg ikke om oss.

De fleste kontaktfortellinger følger maler: aliens spiser oss, erobrer oss, lærer oss opp eller blir venner. Ramas skapere? De holder på med sitt. Uten å si ifra.

Sylinderen kommuniserer ikke. Ingen veiledning. Den ignorerer oss fullstendig. Det føles virkelig fremmed. Urovekkende. Mystisk.

Mangelen på undring

Som voksenleser savner jeg noe i ny sci-fi: den kosmiske spenningen.

Moderne bøker og filmer er sterke på karakterer, dialog og samfunnskritikk. Bra det. Men vi har glemt å lure på «Hva finnes der ute?» og fokuserer mer på følelser.

Rama stiller de store spørsmålene: Hva er dette? Hvem lagde det? Hvorfor? Svar? Null. Mysteriet henger i luften. Det er poenget.

Perfekt for Villeneuve

Ingen fanger Ramas stille storhet bedre enn Villeneuve. Han som brukte språk som plot i Arrival. Som gjorde Dune til visuell poesi. Han kan tenkende sci-fi uten konstant smell.

Rama er ingen actionfilm. Det er en etterforskningshistorie med unikt universbygging. Trenger en regissør som forstår at de sterkeste scenene kommer når mennesker møter det uforståelige.

Svakheter finnes, men...

Clarke var ikke feilfri. Dialogen virker stiv. Karakterene flate. Noen 70-talls holdninger holder ikke vann. Noen scener føles påtvingende.

Likevel: Kjernen er så solid. Mennesker som proffer mot det ukjente? Tidløst. Aliens som ekte aliens? Banebrytende fortsatt.

Lærdommen

I en tid med kyniske antihelter og mørk sci-fi gir Rama noe annet: Tro på vår dyktighet. Og ydmykhet over plass i universet.

Kanskje møter vi det fremmede med nysgjerrighet og profesjonalitet. Ikke frykt. Universet rommer undre vi ikke skjønner.

Verdt å minnes, synes du ikke?

Blir det film, stiller jeg først i køen. Vi trenger mer mysterier. Mer undring. Mer påminnelse om hvor små – og dyktige – vi er.

Hva synes du? Har du lest *Møte med Rama? Gleder du deg til en film? Si ifra i kommentarene!*