Den høyeste gutten på himmelen

La meg male et bilde for deg: Andre verdenskrig, et sted over den libyske ørkenen. En 193 centimeter høy britisk pilot er klemt inn i et bitte lite tomotors fly som heter Gloster Gladiator. Dette flyet var designert for normalstore mennesker, så Roald stakk rett og slett hodet opp over frontruten. I vinden. Ubeskyttet. Som en periskop på en ubåt.

Vet du hva jeg ville svart hvis noen ba meg beskrive "en sårbar kamposisjon"? Jeg ville slitt med å toppe det.

Men det er akkurat det Dahl gjorde. Og ærlig talt? Det setter tonen for hele livet hans.

Da ansiktet traff instrumentpanelet

Her blir det virkelig interessant. Under en oppdragstur med hemmelige dokumenter, fór Dahl vill. Solen gikk ned. Drivstoffet tok slutt. Han sank lavere og lavere, helt til—skrap—flyskroget traff en stein.

Kollisjonen drev nesken bakover gjennom ansiktet hans. Skallen ble knust. Blodet strømmet varmt nedover huden.

Den beskrivelsen kommer fra Aaron Tracys podkastserie, og ærlig talt høres det ut som noe fra en av Dahls egne bøker. Hvilket, hvis du tenker over det, er akkurat poenget.

På et eller annet vis klarte denne mannen å trekke seg ut av det brennende vrakgods. Klærne hans brant. Flyet skjøt fremdeles med maskingeværene sine (spør meg ikke hvordan det fungerte—krig er rart). Og han krabbet. Bare langt nok til å overleve.

Jeg tror ikke på skjebne, men kom igjen. Det er i overkant mye for en tilfeldighet.

Fra jagerpilot til spion

Etter måneders rehabilitering—der han slet med sterke smerter og iblant besvimte—dro Dahl tilbake til flyging. Han kjempet i Hellas. Han fortsatte.

Men til slutt omplasserte det britiske flyvåpenet ham til noe helt annet: spionasje.

Dahl ble spion for British Security Coordination. Det betydde i praksis å delta på cocktailfester i Amerika, lytte til sladder og rapportere tilbake. Tenk deg en diger, skadet tidligere jagerpilot som prøver å late som ingenting på en middag i Manhattan. "Så, hva tenker du om krigsinnsatsen? blunk"

Jobben hans var å vurdere amerikansk stemning og snoke rundt etter planer for etterkrigstiden. Ikke akkurat James Bond, men hei, det holdt ham i aktivitet.

Der mørket kom fra

Her er det jeg synes er mest fascinerende med Dahls forvandling fra pilot til barnebokforfatter: krigen avbrøt ikke bare livet hans. Den bygget fantasien hans.

Biografen Donald Sturrock påpeker at volden Dahl opplevde direkte påvirket skrivingen hans. I historiene hans endrer voldelige møter bokstavelig talt karakterenes kropper. Tenk på det neste gang du leser om Augustus Gloop som suges inn i sjokoladepipen eller Skamphetten i Matilda.

Dahl utviklet også en dyp mistillit til autoriteter under krigen. Og hvor kommer det frem? I bok etter bok, der de voksne er grusomme, korrupte, eller rett og slett dumme—og barna alltid, alltid får sin hevn.

Husker du i James og den kjempestore ferskenen da James knuser de mishandlende tanta sine med en kjempestor fersken? Den opprinnelige versjonen, altså. Før Disney myknet den opp.

Den ubehagelige sannheten

Nå kan jeg ikke skrive om Dahl uten å ta opp noe viktig, fordi å late som det ikke eksisterer ville være en form for uærlighet i seg selv.

Roald Dahl var antisemitt.

Synspunktene hans kom offentlig frem på 1980-tallet, og han sto på dem i intervjuer. Dette er ikke gammel historie eller feiltolkning. Han sa det han sa.

En ny Broadway-musikal som heter "Giant" utforsker disse motsigelsene—antisemitismen, de rasistiske fordommene, behandlingen av kvinner i bøker som De verste heksene. Og jeg synes det er akkurat det vi bør gjøre. Ikke viske ut Dahl, men sitte med ubehaget.

For her er greia: Mannen som skrev Matilda, den lille jenta som elsker bøker og slår ned en monstrous skoleleder, var også noen som kom med grusomme, grunnløse generaliseringer om jødiske mennesker. Begge deler er sant om det samme mennesket.

Det er ubehagelig. Det bør være det.

Hva gjør vi med dette?

Ærlig? Jeg har ikke noe rent svar.

Jeg vokste opp med Dahls bøker. BFG fikk meg til å gråte. Stygge mr. Dust fikk meg til å le høyt. Skummelt og spennende er rett og slett perfekt, bare la meg være.

Men jeg kan ikke skille kunsten fra kunstneren når kunstneren var så eksplisitt med fordommene sine.

Det jeg kan gjøre, er å erkjenne kompleksiteten. Lese bøkene mens vi snakker om hvem som skrev dem. La barn oppleve undringen, samtidig som vi lærer dem at brillante forfattere kan ha stygge overbevisninger.

Dahl selv hadde nok satt pris på den typen direkthet. Bøkene hans dro aldri slag.

Kanskje den beste hyllesten til arbeidet hans er å nærme seg arven hans på samme måte som vi nærmer oss historiene hans: med åpne øyne, humor, og en forståelse av at verden sjelden er så enkel som gode mot onde.

Selv når vi ønsker at den var det.