Jorda revner under oss

La meg starte med å si det rett ut: Forskere har oppdaget at en massiv tektonisk plate holder på å gå i stykker. Direkte. Under Washington State, Oregon og Britisk Columbia.

Jeg vet det høres ut som noe fra en katastrofefilm. Men dette er faktisk vitenskap – og det er ganske vanvittig spennende.

Hva skjer der nede?

Tenk deg følgende: Langt nede under havbunnen ved Vancouver Island møtes to tektoniske plater – Juan de Fuca-platen og Explorer-platen. De blir presset under det nordamerikanske kontinentet. Dette er det som kalles en subduksjonssone, en del av det større Cascadia-systemet som strekker seg langs hele den amerikanske stillehavskysten.

Vanligvis fungerer subduksjonssoner som Jordas resirkuleringssystem. Én plate gli under en annen, og tar havbunnskorpe ned i den varme mantelen under. Det har skjedd i millioner av år.

Men her er greia: Forskere har aldri skjønt ordentlig hvordan disse massive systemene faktisk tar slutt. Hva får hele prosessen til å stoppe opp?

Togvogn-analogien

Brandon Shuck, geolog ved Louisiana State University og hovedforfatter av studien, kom med en sammenligning jeg ikke kan slippe:

– Å starte en subduksjonssone er som å prøve å dytte et tog oppoverbakke. Krever enorm innsats. Men når den først er i gang, suser toget nedover – umulig å stoppe. Å avslutte den krever noe dramatisk. Bortimot en togulykke.

Og den togulykken? Den kan være i full gang akkurat nå.

Å se ei plate dø i sann tid

Det spesielle med denne studien er metoden. Forskerne brukte lydbølger – praktisk talt ultralyd for Jorda – og lagde ekstremt detaljerte bilder av strukturer flere kilometer nede under havbunnen. De fant store forkastninger og sprekker der den synkende plata aktivt brekker fra hverandre.

Shuck beskrev det slik: – Dette er første gang vi har et klart bilde av en subduksjonssone som er tatt in action mens den dør.

Og her kommer det virkelig interessante: Det skjer ikke som én stor kollaps. Plata «rives i stykker bit for bit, og skaper mindre mikroplater og nye grenser». Som å se et tog spore av sakte – én vogn om gangen.

75 kilometer med rifter

Forskerne identifiserte flere rifter gjennom den oseaniske plata. Én spesielt dramatisk strekning viser at en del av plata har sunket rundt fem kilometer – over tre engelske mil vertikalt.

– Det er en veldig stor forkastning som aktivt bryter plata, forklarte Shuck. – Den er ikke 100 prosent revet løs ennå, men den er nær.

Langs én rift på omtrent 75 kilometer la forskerne merke til noe interessant: Noen deler produserer fortsatt jordskjelv, mens andre har blitt merkelig stille. Den stille delen er viktig. Jordskjelv oppstår når sammenkoblede steinblokker sitter fast sammen og bygger opp spenning til de glir. Når et stykke har revet seg løs fullstendig? Ingen flere sammenkoblede steiner. Ingen flere jordskjelv.

Den manglende seismiske aktiviteten tyder altså på at en del av plata allerede er separert – og at det løsrevne området gradvis vokser.

Bit for bit, ikke én eksplosjon

Her blir det virkelig fascinerende. I tiår har forskere antatt at subduksjonssoner sannsynligvis avsluttes med én dramatisk hendelse – en katastrofal nedstenging som omformet alt i nærheten.

Men det forskerne ser under Cascadia forteller en annen historie.

Sonen ser ut til å avsluttes gjennom det forskerne kaller «bitvis» eller «episodisk» terminering. Enkelte seksjoner river seg løs til forskjellige tider og river gradvis ned det større systemet – som om noen metodisk demonterer en maskin, én skrue om gangen.

Transformforkastninger – der seksjoner av jordskorpa glir sidelengs forbi hverandre – ser ut til å fungere som geologiske saks, som kutter seg gjennom plata og hjelper til med å isolere enkelte fragmenter. Når de først er separert, blir disse fragmentene til mikroplater: mindre biter av Jordas stive ytre skall som beveger seg noe uavhengig av sine større naboer.

Skal vi være bekymret?

Ærlig talt? Ikke med det første. Disse prosessene skjer på geologiske tidsskalaer – vi snakker tusenvis til millioner av år. Forskerne spår ingen umiddelbar katastrofe.

Men å forstå hvordan subduksjonssoner dør er avgjørende for å forstå Jordas fortid – og potensielt dens fremtid.

Og la oss være ærlige: Hvor ofte får du sjansen til å se noe sånt skje? Forskere har studert subduksjonssoner i tiår, men dette er første gang noen har fått et så klart bilde av én som aktivt dør.

Jeg vet ikke med deg, men jeg synes det er både ydmykende og oppmuntrende på en merkelig måte. Vi står på bakke som ser solid og varig ut, og under oss revner selve grunnmuren til planeten vår – sakte, bit for bit.

I det minste får vi nå være vitne til det.

Kilde: ScienceDaily – Earth is tearing apart beneath the Pacific Northwest