Mares to merkelige måner – og ingen som vet hvor de kommer fra

Har du noen gang sett opp på nattehimmelen og lurt på hva som egentlig flyter rundt der ute? Det har i alle fall jeg. Men her er noe som virkelig får meg til å klø meg i hodet: Mars har to måner, og vi har ingen anelse hvor de kommer fra.

Jada, i 2024 skulle man tro vi hadde funnet ut av det nå.

Mars' største måne heter Fobos, og den er bare rundt 22 kilometer i diameter – bitte liten i måneå målestokk. Den suser rundt Mars på bare 7 timer og 39 minutter, noe som betyr at hvis du stod på Mars-overflaten, ville du sett Fobos både stige og gå ned to ganger i løpet av én eneste dag. Ganske drøyt, egentlig.

Men den virkelige gåten er denne: ble Fobos født av Mars selv, eller ble den fanget opp som en bortkommen stein som drev rundt i rommet?

To konkurrerende teorier

Forskere har diskutert dette i årevis. Én gruppe mener Fobos ble dannet av rusk og rask som ble blåst ut i verdensrommet etter at et massiv objekt krasjet inn i Mars for milliarder av år siden. Dette materialet skal så ha samlet seg til månen.

Den andre gruppen hevder at Fobos egentlig var en asteroide som ble fanget av Mars' gravitasjon. I så fall er den en slags kosmisk foreldreløs som fikk en ny planet å kalle hjem.

Begge teoriene har sine poenger, og ærlig talt har debatten vært ganske jevn. Frem til nå, kanskje.

Inntar Stickney-krateret

Det er noe spesielt med Fobos som kanskje kan løse gåten en gang for alle: Stickney-krateret. Dette krateret er 9 kilometer bredt, noe som er enormt når du tar i betraktning at hele månen bare er 22 kilometer i diameter. Tenk deg et krater på størrelse med en liten by på en måne som selv er på størrelse med en liten by.

Forskere presenterte nylig spennende arbeid på et europeisk geovitenskapelig møte, og de bruker dette krateret som en slags tidskapsel og detektivverktøy samtidig.

Her er hvorfor det betyr noe: hvis Fobos ble dannet fra den gamle Mars-impakten, så må Stickney-krateret ha blitt dannet for rundt 4,2 milliarder år siden. Men hvis Fobos ble fanget opp, ville nedslaget som laget krateret ha skjedd mye senere – rundt 2,6 milliarder år siden.

Så ved å studere dette krateret og det som ligger under det, kan forskerne kanskje endelig finne ut hvilken historie som er den riktige.

Vent nå, Fobos kan være som en svamp?

Her blir det virkelig interessant. Et nedslag stort nok til å lage et 9 kilometer bredt krater burde absolutt knuse en måne som er så liten som Fobos. Altså, tenk deg å kaste en stein mot en liten skjerm – den ville jo bli knust, ikke sant?

Med mindre...

Ifølge forsker Benjamin Haser kan Fobos ha overlevd fordi den er utrolig porøs og har lav tetthet. Han sammenlignet den med en svamp, som kan absorbere et slag uten å gå i oppløsning. Energien spres gjennom alle de små porene og mellomrommene i stedet for å knuse alt.

Hvis dette stemmer, forklarer det hvordan Fobos kunne overleve et så voldsomt sammenstøt. Og nedslaget ville også ha smeltet og komprimert materialet under krateret, noe som potensielt kan ha skapt et tettere område gjemt under overflaten.

Hva lurer under?

Dette er der det blir spennende for forskerne. Det tettere materialet under Stickney-krateret kan lage en subtil gravitasjonssignatur som forskerne faktisk kan oppdage og måle. Tenk på det som å finne en skjult masse ved å se hvordan den drar i ting rundt seg.

Dagens estimater tyder på at Fobos har et porøst indre som til og med kan inneholde vannis. Kombinert med muligheten for komprimert materiale under overflaten, ser vi på en måne som er langt mer kompleks enn bare en enkel stein som kretser rundt Mars.

Det store bildet

Det som virkelig fascinerer meg med denne forskningen, er at den minner oss på at selv vårt eget solsystem fremdeles har massevis av mysterier vi ikke har løst. Vi har sendt rovere til Mars, vi har landet på asteroider, og vi har teleskoper som ser dypt inn i universet – likevel vet vi ikke opprinnelseshistorien til en måne som kretser rundt planeten rett ved siden av.

Den usikkerheten er egentlig ganske vakker. Det betyr at det alltid er mer å oppdage, alltid en ny gåte som venter på å bli løst. Og med nye oppdrag som planlegges og bedre teknologi som tas i bruk, kan vi kanskje endelig få svar på spørsmål som har forundret forskere i generasjoner.

Hva synes du – bør vi prioritere oppdrag for å finne ut hvor disse merkelige små månene kommer fra? Jeg personlig hadde satt pris på å se et romfartøy komme skikkelig tett på Fobos en dag. Kanskje den bare vil avsløre hemmeligheter om solsystemets kaotiske barndom som vi har lengtet etter å vite.

Mysteriet om Fobos er ikke løst ennå, men vi nærmer oss. Og ærlig talt? Det er halvparten av moroa.