De bittesmå skapningene som kan bære liv til andre verdener

Okay, jeg må fortelle deg om tardigrader, for ærlig talt får det meg til å føle at vi lever i den mest spennende tiden i menneskehetens historie.

Du kjenner kanskje til de øyeblikkene der du snubler over noe så kult at du bare vil ta tak i alle du kjenner og si "Har du hørt om dette?!" Slik er jeg akkurat nå.

Tardigrader. Kanskje du har hørt om dem. Det er disse søte, gummybjørn-lignende mikroorganismene som egentlig er heltene i dyreriket. Folk kaller dem "vannbjørner" eller "mostegris", og begge delene er like treffende.

Men her kommer det virkelig interessante.

Disse Småtingene Kan Overleve i Verdensrommet

Jeg har alltid synes romfart har vært kult, men tardigrader tar det til et nytt nivå. Forskere har bokstavelig talt sendt disse bitte små skapningene ut i verdensrommet—med oksygenmangel, iskalde temperaturer og intens stråling—og de overlevde. Ikke bare overlevde, men faktisk trives når de kom tilbake til Jorda.

Hvordan? De har to utrolige biologiske triks i ermet.

For det første har de et protein som heter Dsup (fra engelsk "damage suppressor") som i bunn og grunn beskytter DNA-et deres mot stråling. Tenk på det som deres personlige strålingssikre rustning.

For det andre kan de gå inn i noe som kalles kryptobiose—essensielt en dyp søvnmodus der de skyver ut alt vannet sitt, krøller seg sammen til en liten ball og venter. I denne tilstanden kan de overleve i tiår uten mat eller vann. Bare... venter. Tålmodige små mester.

Så Kan Vi Faktisk Starte Liv på Andre Planeter?

Dette er der hjernen min begynner å gjøre koleturer.

Forskere har stilt dette ville tankeeksperimentet: Kan vi bruke organismer som tardigrader til å i bunn og grunn "så" liv på andre verdener? Mars, kanskje? Europa (en av Jupiters måner)? Et helt annet sted?

Det korte svaret fra ekspertene er: det er mulig, men utrolig komplisert.

Her er greia—å overleve og å trives er to veldig forskjellige ting. Ta Månen for eksempel. NASA bygger en månebase (hvor kult er ikke det?!), men Månens overflate er absolutt brutal for enhver form for liv. Ingen atmosfære betyr ingen beskyttelse mot stråling eller ekstreme temperatursvingninger. Det er også så å si ingen vann. Tardigrader kan teknisk sett overleve der i sin dvale-tilstand, men de ville verken formere seg eller gjøre noe særlig interessant.

Og får du med deg dette—noen tardigrader er kanskje allerede på Månen. I 2019 styrtet et israelisk romfartøy mens det fraktet disse små skapningene. Så vi har kanskje utilsiktet gjort Månen til et tardigrade-hotell. Naturen er vill, ikke sant?

Mars: Det Mer Lovende Alternativet

Mars er der ting blir litt mer håpefulle, selv om "litt" gjør veldig mye tungt arbeid der.

Mars-overflaten er absolutt hard—isende temperaturer, støvstormer som får din verste allergidag til å ligne en spasertur, og strålingsnivåer som ville steke oss mennesker ganske fort. Ikke akkurat gjestfritt.

Men under bakken? Der blir det interessant.

Mars ser ut til å ha vann fanget under overflaten i form av akviferer. Og å gå under bakken ville beskytte ethvert potensielt liv mot den slemme strålingen. En astrobiolog sa det slik: selv om det kanskje ikke er ideelt fordi det ikke ville være mye energistrøm, har vi lært av Jordas ekstremofiler at liv kan overleve på steder vi en gang trodde var helt umulig.

Dette er ærlig talt en av favoritttingene mine med vitenskap—ydmykheten i det. Vi oppdager stadig at liv finner en vei i omstendigheter vi aldri hadde forestilt oss.

Hva Betyr Alt Dette?

Ærlig talt? Jeg tror den dypeste implikasjonen her handler ikke om hvorvidt vi kan eller bør så liv andre steder. Det handler om hvor mye vi fremdeles har å lære.

Hver gang vi studerer disse ekstremofilene—organismer som trives der ingenting annet kan—innser vi hvor lite vi forstår om livets grenser. Og det, for meg, er utrolig håpefullt.

Enten mennesker noen gang etablerer permanente kolonier på andre planeter eller ikke, viser det faktum at vi i det hele tatt stiller disse spørsmålene om tardigrader og kosmisk såing noe vakkert ved menneskelig nysgjerrighet. Vi ser ikke bare på universet lenger. Vi spør om vi kanskje kan være med på å forme det.

Og er ikke det noe verdt å bli begeistret for?

Hva synes du? Legg igjen en kommentar—jeg vil gjerne høre tankene dine om hvorvidt å så liv på andre planeter er noe vi bør forfølge eller noe vi bør la naturen ta seg av.

Kilde: Popular Mechanics