Vent, det finnes månebergarter på Jorda?

Okay, jeg må fortelle deg om noe som virkelig sjokkerte meg første gang jeg leste om det.

Nasa slapp nylig bilder tatt fra Den internasjonale romstasjonen som viste et merkelig, lyst flekk av bergarter sør på Madagaskar. Og her kommer det spesielle: Bergarten ser helt ut som det som dekker overflaten på månen vår. Ikke metaforisk. Samme type stein.

formasjonen heter Saririaky-anortosittmassivet, og dekker omtrent 100 kvadratkilometer av Madagaskars sørlige region. Fra verdensrommet stikker det ut som en glødende flekk mot det tørre, mørkere landskapet rundt. Det er den typen ting som får deg til å stoppe opp og tenke på hvor rart og fantastisk planeten vår egentlig er.

Hva er så spesielt med anortositt?

La meg være litt vitenskapelig et øyeblikk (men jeg lover å holde det enkelt).

Anortositt er en magmatisk bergart – altså dannet fra smeltet materiale som avkjølte og stivnet under bakken. Det som gjør den spesiell er sammensetningen: den består mest av et mineral som heter plagioklasfeltpat, som er utrolig lys i fargen og reflekterende.

Bekjent? Det er fordi månens lyse, synlige høyland er sammensatt nesten helt av anortositt! Når du ser opp på månen en klar natt og ser de bleke, nesten spøkelsesaktige områdene, ser du massive avleiringer av denne bergartstypen.

På Jorda er anortositt sjeldent, men ikke ukjent. Du kan finne betydelige forekomster i østlige Canada, Skandinavia, sør-India og Madagaskar. Men Saririaky-dannelsen er spesielt slående fordi den former et nesten perfekt sirkelformet element som er lett å spotte fra oven.

En stein eldre enn de fleste dinosaurer

Her blir det virkelig interessant.

Geologer anslår at Saririaky-dannelsen er minst 600 millioner år gammel. Det er ufattelig gammelt. Til sammenligning dukket ikke dinosaurene opp før for omtrent 230 millioner år siden. Denne steinen lå allerede der og ventet på at noe skulle skje, da komplekst liv på Jorda bare var merkelige, bløte organismer som fløt rundt i havet.

Men historien blir enda bedre når du ser på steinene rundt Saririaky.

Den dramatiske historien om kontinentale kollisjoner

Saririaky-massivet ligger i det som kalles en duktil skjærsone – et område der bergarter blir klemt, strukket og vridd av enorme krefter dypt inne i Jordskorpen. Under ekstrem varme og trykk knekker ikke fast stein bare – den kan faktisk bøye seg og flyte som karamell.

Bergartene rundt Saririaky forteller historien om en av de mest dramatiske hendelsene i Jordas historie: dannelsen av Gondwana.

Gondwana var et superkontinent som inkluderte biter av det vi nå kaller Afrika, India, Madagaskar, Australia og Antarktis. For rundt 500-600 millioner år siden kom disse massive kontinentale fragmentene kolliderende, og omformet enorme deler av Jordskorpen. Varmen og trykket fra disse kollisjonene transformerte bokstavelig talt landskapet.

Forskere tror de utrolige kreftene involvert i denne kontinentale kollisjonen faktisk kan ha strukket og revet den opprinnelige anortosittkroppen fra hverandre. Det finnes et annet anortosittmassiv omtrent 60 kilometer nord for Saririaky som noen forskere tror en gang var koblet til det. De mener disse to formasjonene opprinnelig var én stor masse som ble strukket til separate biter av tektoniske krefter – en prosess som kalles "boudinasjon."

Ikke dårlig for en dramatisk historie? To biter med månelignende stein, atskilt av hundrevis av millioner år med kontinental drama.

Hvorfor forskere er så begeistret

Her er greia som virkelig får geologer til å snakke: anortositt er ikke bare interessant for Jordas historie – det kan være nøkkelen til å forstå hvordan månen vår ble til.

Månens anortosittrike høyland er over 4 milliarder år gamle. Forskere tror at kort tid etter at månen ble dannet, var den dekket av et globalt hav av smeltet bergart (magma, hvis du vil ha det tekniske ordet). Etter hvert som dette magma-havet avkjølte, fløt lettere mineraler som plagioklas opp til overflaten og krystalliserte, og dannet til slutt månens anortosittskorpe.

Da Apollo-astronautene tok med seg prøver av måne-anortositt, fikk endelig forskerne ekte månebergarter å studere. Men her er problemet: vi har bare så mye av det materialet. Jordbaserte anortosittformasjoner blir derfor utrolig verdifulle for sammenligning.

Interessant nok er ikke en av de beste matchene for måne-anortositt på Madagaskar – det er i Beartooth Mountains i Montana. Sammensetningen av disse bergartene er bemerkelsesverdig lik det vi finner på månen, noe som gjør dem til perfekte naturlige laboratorier for å studere de samme geologiske prosessene som formet vår måne-nabo.

Det store bildet

Jeg vet ikke med deg, men jeg synes dette er helt ydmykende.

Vi snakker om bergarter på Jorda som kobler oss til månen, til gamle superkontinenter, til prosesser som skjedde for milliarder av år siden. Saririaky-dannelsen har ligget der i 600 millioner år, tålt kontinentale kollisjoner, jordskjelv og alt annet den dynamiske planeten vår har kastet mot den – og bevart et vitnesbyrd om hendelser som ikke bare formet Madagaskar, men kanskje hele den sørlige halvkule.

Noen ganger er de mest fantastiske oppdagelsene ikke de som kommer til oss fra fjerne verdener. Noen ganger er de allerede her, gjemt i åpen syd, og venter på at vi skal løfte blikket fra telefonen og legge merke til at planeten vår er proppfull av hemmeligheter.

Så neste gang du ser opp på månen, husk: en del av den samme historien er skrevet inn i en lys flekk av urgammel stein sør på Madagaskar. Og er ikke det en slags skjønnhet?