Forestill deg: Du er en anleggsarbeider. Jobben din? Å legge ut en ny gassledning i Østersjøen. Ikke akkurat det som man leser i eventyrromaner, vel?
Vel, av og til kaster universet en overraskelse på deg.
Det er nøyaktig det som skjedde da arbeidere i Tysklands Greifswaldbukta nylig fant noe utrolig som lå gjemt rett under det grumsete vannet – et skipsvrak fra 1600-tallet, komplett med anker, verktøy, tauverk og én genuinely forbløffende mysterieobjekt som får arkeologer til å klø seg i hodet.
Et kappløp med tiden
Da vraket først ble oppdaget, viste forskerne at de måtte handle raskt. Anleggsarbeiderne var allerede i gang med forberedelsene til en ny gassledning for flytende naturgass, og hver dag som gikk, økte risikoen for det som var igjen av dette gamle fartøyet.
Så de samlet et team av dykkere og kom i gang – raskt.
Over 12 intense dager dykket fem modige dykkere 25 fot ned i mørkt, slamete vann 22 ganger for å bergne det de kunne før anleggsaktivitetene tvang dem til å stoppe. Det er dedikasjon, folkens. Forestill deg å tilbringe arbeidsdagene dine med å dykke i nesten null sikt, å søke gjennom bløt slam mens fristen bokstavelig talt nærmer seg med hver time som går.
De klarte å hente opp 60 artefakter før de ga seg for dagen. Seksti biter av et puslespill som har ligget på havbunnen i nesten 400 år.
Klinkerbebyggelse: Den gammeldags måten å bygge en båt på
Dykkerne fant fragmenter av skipskroget, og her blir det interessant for båtnerder som meg. Dette fartøyet var et klinkbygget skip – noe som i bunn og grunn er middelalderens versjon av hvordan vi bygger hus med overlappende takstein.
Plankene overlappet hverandre og ble festet med jernspiker, deretter tettet med tjære. Det var et smart system som gjorde skipene både sterke og vanntette, og det er hvordan vikinger og generasjoner av østersjøseilere bygde sine fartøyer.
Basert på årringsdatering (dendrokronologi, hvis du vil høres fancy ut), fastslo forskerne at tømmeret ble hugd et tidspunkt mellom 1615 og 1639. Så dette lille skipet seilte rundt mens trettårs krigen herjet i Europa – en ganske turbulent tid å være til havs, hvis du spør meg.
Hva mener du, «forsvunne såler»?
Nå, blant artefaktene var det funn man kunne forvente: anker, tauverk, deler av skroget. Men så var det... skosåler. To av dem, komplett med lærremmer, bare liggende der på havbunnen.
Jeg vet ikke med dere, men jeg finner noe dypt menneskelig ved det. Et sted på det skipet, mistet noen skoene sine. Kanskje under en storm. Kanskje mens de forsøkte å unnslippe en brann som forskerne tror til slutt senket fartøyet. Og disse sålene har ligget i slammet i nesten fire århundrer, og ventet på at noen skulle finne dem.
Det er noe som binder oss til den personen, hvem enn de var. Vi mister sko. Vi mister ting. Vi har gjort det for alltid.
Det mobile verkstedet som aldri la til kai
Men her er hva som virkelig fanget min oppmerksomhet: dette skipet var utstyrt med sitt eget mobile verksted. Dykkerne fant meisler, borebitar, slipeutstyr – alt verktøyet man trenger for å utføre reparasjoner mens man er til havs.
Dette var ikke et fartøy for fint vær som holdt seg nær kysten. Dette var et skip bygget for seriøse seilaser, langt fra noen havn hvor man lett kunne finne en båtbygger eller reservedeler. Når noe gikk i stykk, reparerte mannskapet det selv, der ute