Tenk deg dette: To planeter som krasjer
Tenk deg to verdener, hver på størrelse med Mars, som suser gjennom verdensrommet med tusenvis av kilometer i timen. Så — BANG — de kolliderer med så enorm energi at enorme mengder stein bokstavelig talt forvandles til damp. Rusk flyr i alle retninger. Kaos på kosmisk skala.
Det er akkurat det astronomer tror de har observert med NASAs James Webb-teleskop, og ærlig talt? Det er både skremmende og helt fantastisk.
Vår egen opprinnelseshistorie
Her blir det personlig. Forskere tror noe lignende skjedde med jorden for milliarder av år siden. Et objekt på størrelse med Mars, som fikk kallenavnet «Theia», krasjet sannsynligvis inn i den unge planeten vår. Den katastrofale kollisjonen skapte sannsynligvis månen. Vi har sendt mennesker tilbake dit med NASAs Artemis-program, og forbereder oss på fremtidige turer til Mars.
Men å forstå denne gamle hendelsen har vært vanskelig. Vi prøver å studere etterspillet av noe som skjedde for 4,5 milliarder år siden — altså å se bakover gjennom en umåtelig lang og uskarp tidslinje.
Her kommer Webb til unnsetning.
Webb til redning
James Webb-romteleskopet er egentlig superhelten blant astronomiske instrumenter. Det kan oppdage infrarødt lys som eldre teleskoper ikke kunne se skikkelig, og det har utrolig følsomhet.
Et team ledet av Kate Su fra Space Science Institute i Boulder, Colorado, brukte Webb til å studere det som kalles «ekstreme debris-skiver» — systemer med uvanlig store mengder varmt støv som flyter svært nær stjernene sine. Tenk på disse som det kosmiske ekvivalenten av et åsted som fremdeles ryker.
Hva gjør disse skivene spesielle? De befinner seg i omtrent samme område der steinplaneter som jorden kretser i vårt eget solsystem. Å studere dem er som å kikke på hvordan solsystemet vårt kanskje så ut i sin kaotiske ungdomsfase.
Her blir det skikkelig kult
Ved å analysere lyset disse støvskyene sender ut, kan forskerne finne ut hva ruskpartiklene består av. Og da ble det interessant.
Forskerne oppdaget to ulike typer kollisjoner:
Kiselsyrerike krasj: Omtrent en tredjedel av systemene viste tegn på ekstremt energirike sammenstøt — den typen som ville komme fra legemer på størrelse med Mars som kolliderte. Disse kollisjonene var så voldsomme at betydelige mengder steinmateriale ble fordampe. Tenk på det som det kosmiske ekvivalenten av å kaste en stein inn i en vulkan og se den eksplodere til glass i luften.
De roligere dultene: De resterende to tredjedelene viste tegn på kollisjoner med lavere energi, sannsynligvis mellom månelstore objekter. Disse var mer som gnissing langs siden enn frontkollisjoner.
Hvorfor spiller dette noen rolle?
Godt spørsmål. Å forstå disse kollisjonene hjelper oss å sette sammen hvordan vårt eget solsystem ble dannet. Nå har vi direkte bevis på den typen katastrofale hendelser som formet steinplaneter som jorden.
Det er også et fascinerende aldersmønster. De kiselsyrerike, ultra-voldsomme kollisjonene skjedde bare rundt stjerner yngre enn 300 millioner år. Etter det virker det som om ting roet seg ned. De roligere kollisjonene derimot skjedde over et mye bredere aldersspekter.
Dette tyder på at solsystemet vårt gikk gjennom sin egen voldelige fase og til slutt stabiliserte seg — forhold som til slutt gjorde at liv kunne blomstre på jorden.
Fremover
Jeg vet ikke med deg, men jeg synes dette er genuint ydmykende. Vi lever på en planet som ble til gjennom kosmisk vold, omgitt av bevis for andre verdener som har opplevd lignende — og kanskje enda mer ekstreme — erfaringer.
Det at Webb kan oppdage disse fjerne kollisjonene og faktisk analysere hva de består av, er bemerkelsesverdig. Det er som å kunne studere ettervirkningene av bilulykker i forskjellige byer bare ved å se på ruskpartiklene som ligger strødd på motorveien.
Og her er det som virkelig griper meg: Vi lever kanskje i et av de roligere nabolagene i universet. Disse ekstreme debris-skivene er overraskende sjeldne — kanskje bare rundt én prosent av unge stjernesystemer viser tegn på denne fasen. Solsystemet vårt kan ha passert gjennom denne kaotiske perioden for milliarder av år siden, og nå høster vi fruktene av den stabiliteten.
Neste gang du ser opp på månen — det vakre biproduktet av kosmisk ødeleggelse — husk at lignende hendelser skjer akkurat nå i andre stjernesystemer, millioner av lysår unna. Verdensrommet er både vakkert og voldelig, og Webb hjelper oss å forstå hvor villt universet vårt egentlig er.