Naturens egen jordskjelvbremse

Hva skjer når en undersjøisk sprekk i havbunnen klokker inn et jordskjelv på styrke seks hvert femte eller sjette år – alltid like stor, alltid på samme sted? I tretti år lurte forskerne på akkurat det.

Feilen som ikke ville oppføre seg

Gofar-forkastningen ligger tusen kilometer vest for Ecuador. Der, dypt under Stillehavet, skjer det som ikke burde skje: en jevn rytme av nesten identiske skjelv. Vanligvis er jordskjelv kaotiske. Her virket det som om noe holdt orden.

Svaret lå i selve sprekken

Nå har et internasjonalt forskerteam funnet ut hva som styrer rytmen. Inne i forkastningen finnes smale soner som virker som innebygde bremser. Disse områdene er ikke bare fast fjell. De er et virvar av små sprekker og spalter som sjøvann har sivet inn i. Vannet står under trykk.

Når et stort skjelv starter, synker trykket i vannet plutselig. Da låser den porøse bergarten seg midlertidig. Rupturen stopper eller bremser. Resultatet: skjelvet får ikke lov til å vokse seg større.

Hvorfor det betyr noe

Gofar-forkastningen ligger trygt ute til havs. Ingen trues. Men lignende forkastninger finnes overalt på havbunnen. Mange av dem produserer mindre skjelv enn modeller har spådd. Nå vet vi kanskje hvorfor. De samme bremse-sonene kan finnes andre steder også – og da kan vi begynne å regne med dem.

Slik fant de bevisene

I to store tokt la forskerne måleinstrumenter rett på havbunnen. De fanget opp titusenvis av små skjelv før og etter de store hendelsene. Mønsteret var det samme hver gang: før hovedskjelvet økte aktiviteten i bremse-sonene, etterpå ble det stille. Mønsteret gjentok seg tolv år senere i en annen del av sprekken.

Kort sagt

Naturens systemer kan regulere seg selv på måter vi bare så vidt begynner å forstå. Gofar-forkastningen viser at selv kaotiske krefter kan ha innebygde begrensninger. Når vi klarer å se dem, kan vi også bruke kunnskapen der det virkelig teller.