Den overraskende nyheten som snudde opp ned på alt jeg trodde jeg visste om permafrosten

Jeg må innrømme det — denne studien tatt meg fullstendig på sengen.

Vi har hørt det i årevis: Det faretruende «karbonbomben» gjemt under den frosne bakken i Arktis. Permafrost — det permanent frosne laget som dekker enorme områder i nord — har blitt framstilt som et hvilende monster som sakte våkner til liv etter hvert som temperaturen stiger. Og vitenskapen er skremmende. Billioner av tonn gammel organisk materiale, frosset i tusenvis av år, tiner. Og når det skjer, våkner mikrobene sultne og begynner å spise. De slipper ut all den lagrede karbonen som klimagasser.

Men så kommer det interessante.

Forskerne som fant en skjult hjelper

En gruppe forskere fra Sverige og Kina publiserte nylig en studie i Nature som avslører en fascinerende vending i denne historien. Det er den typen funn som gjør vitenskap så spennende — for naturen er aldri så enkel som vi tror.

Her er hva som skjer. Når permafrosten tiner, slipper den ikke bare ut karbon til lufta. Noe annet skjer samtidig. All den frosne bakken fungerer som et lokk på landskapet. Under den ligger det mineraler — massevis av dem — som har vært avstengt fra vann og luft i århundrer.

Når isen smelter og vann begynner å renne gjennom nye bergoverflater, skjer det noe flott (fra et klima-synspunkt i alle fall): kjemisk forvitring tar seg kraftig opp.

Tenk på det slik. Husk de vitenskapelige vulkanene med natron og eddik? Kjemisk forvitring fungerer litt på samme måte — mineraler i bergarten reagerer med vann og karbondioksid, og disse reaksjonene bruker faktisk opp CO2 fra atmosfæren. Karbonen blir bundet i løste former som til slutt ender opp i havet.

Ganske smart, ikke sant?

Feltarbeid på «Tredje pol»

Forskerne sluttet ikke med teori. De reiste til Qinghai-Tibet-platået — ofte kalt «Tredje polen» fordi det er det største høyfjells- og frosne området utenfor selve polene — og studerte 50 elver som rant gjennom ulike permafrostforhold.

De målte alt: elveutslipp av CO2, oppløst karbon, isotopiske sporstoffer (lurere fingermerker som forteller hvor karbonen kommer fra), og kjørte geokjemiske modeller for å sette sammen hele bildet.

Det de fant var bemerkelsesverdig.

Resultatene som overrasket alle

I områder der permafrosten hadde blitt flekkvis eller diskontinuerlig, var karbonopptaket fra forvitring så kraftig at det faktisk overgikk karbonen som ble sluppet ut fra elvene. I enkelte nedbørfelt kom steinforvitringen opp i mer enn 100 prosent av elveutslippene — altså var systemet en netto karbonsluk, ikke en karbonkilde.

Gjennom hele studieområdet sto forvitring for omtrent 35 prosent av elvenes CO2-utslipp i gjennomsnitt. Ikke verst for en geologisk prosess som ingen egentlig snakket om.

Før vi jublar for mye

Nå, før vi slipper et kollektivt lettelsk og tenker «Krisen er løst, naturen tar hånd om dette!» — la oss ta det pent.

Dette er ingen frikort. Forskerne understreker at karbonsyklusen i tineområder er utrolig kompleks. Noen forvitringsreaksjoner kan faktisk slippe ut CO2, avhengig av hvilke mineraler som er involvert. Og her er greia: selv om geologiske prosesser motvirker noen utslipp, skjer de biologiske utslippene fra nedbryting av gammel karbon i et helt utenforbart omfang.

Men det denne forskningen gjør, er å snu fullstendig opp ned på hvordan vi tenker om tining av permafrost.

I år har narrative vært: «Permafrost tiner = klimakatastrofe = flere utslipp = oppvarming = mer tining.» En ensrettet gate mot undergang. Men denne studien viser at virkeligheten er mye mer nyansert. Det er ikke bare en utslippskilde — det er et dynamisk system der biologiske og geologiske karbonsykluser er flettet sammen på måter vi først nå begynner å forstå.

Professor Jan Karlsson fra Umeå universitet sa det treffende: «For å forstå om tining av permafrost til syvende og sist forsterker eller demper klimaoppvarmingen, må vi ta hensyn til både karbonen som slippes ut fra gamle jordmasser og karbonen som bindes gjennom steinforvitring.»

Hva dette betyr for klimamodellene

Dette betyr at klimamodellene våre — de som politikere er avhengige av for å ta avgjørelser om fremtiden vår — kanskje mangler en avgjørende brikke. Hvis vi ikke tar hensyn til denne geologiske karbonsluken, kan vi overvurdere oppvarmingen fra permafrost-tining.

Det store bildet

Her er det som fascinerer meg mest: det minner oss om at jordsystemene er robuste på måter vi ofte undervurderer. I årtusener har disse prosessene vært i balanse. Frossen bakke holdt mineraler innelåst og begrenset forvitringen. Nå skifter den balansen, og selv om den biologiske siden (nedbrytningen) klart akselererer, reagerer også den geologiske siden.

Gir dette oss mer tid? Kanskje. Er det en grunn til å slippe opp om utslippskuttene? Absolutt ikke. Men å forstå disse tilbakekoplingsmekanismene bedre kan gjøre klimaprojeksjonene våre mer presise og tilpasningsstrategiene våre mer effektive.

Konklusjonen? Naturen er komplisert. Skikkelig, skikkelig komplisert. Og jo mer vi lærer, jo mer innser vi at de «enkle» historiene vi forteller om miljøkatastrofe (eller frelse) vanligvis mangler noe viktig.

Det er ikke en grunn til fortvilelse — det er en grunn til å fortsette å lytte, fortsette å studere, og forbli ydmyk overfor det vi tror vi vet.

Kilde: ScienceDaily