Forskere lager mat av plast. Ja, du leste riktig.

La meg fortelle deg om noe som høres ut som science fiction, men som faktisk skjer på ekte laboratorier akkurat nå.

Forskere baker informasjonskapsler. Fra plast.

Ikke informasjonskapsler med plastsmak eller plastfasong – jeg mener at selve byggesteinene i disse kakene kommer fra plastflasker og landbruksavfall. Og ærlig talt? Etter å ha lært hvordan dette fungerer, er jeg skikkelig begeistret for hvor denne teknologien kan ende opp.

Problemet som egentlig er to muligheter

Det som virkelig fanget min oppmerksomhet ved denne forskningen fra Southern Illinois University Carbondale: forskerne så på to enorme globale utfordringer – plastforurensning og matusikkerhet – og tenkte: «Hva om vi kan ta knekken på begge deler samtidig?»

Jeg elsker denne typen kreativ problemløsning.

Teamet, ledet av førsteamanuensis Lahiru Jayakody, startet med finansiering fra NASA. Romfartsorganisasjonen ønsket å utvikle metoder for matproduksjon under lange oppdrag der du ikke akkurat kan bestille pizza fra Jorden. Tenk deg astronauter på en flerårig reise til Mars som må klare seg med det de har tilgjengelig.

Plast er egentlig lange kjeder av karbonmolekyler. Mat også. Spørsmålet ble: kan vi bryte ned det ene og bygge opp det andre?

Mikroskopisk matfabrikk: gjær

Her blir det virkelig interessant. Forskerne driver ikke med kompliserte kjemiske reaksjoner på laboratoriet. De bruker mikroorganismer – nærmere bestemt konstruert gjær – til å gjøre det tunge arbeidet.

«Mikrober er utrolig smarte,» sa Jayakody. «Så vi bruker egenskapene deres til å løse problemene vi har skapt.»

Jeg vet ikke med deg, men jeg synes det er både håpefullt og litt ydmykende. Vi har skapt et enormt plastforurensningsproblem, men vi er også smarte nok til å rekruttere mikroskopiske organismer til å fikse det.

Prosessen fungerer slik: først går plast (som de plastflaskene du med dårlig samvittighet kaster i resirkuleringsbøtta) og landbruksavfall (maisstengler, blader, den typen) gjennom noe som kalles oksidativ hydrotermisk oppløsning. Ikke bry deg om det fancy navnet – bare vit at det er en metode som bryter sta materialer ned til mindre molekyler som mikrober faktisk kan bruke.

Disse mindre molekylene mates deretter til spesiallaget gjær. Gjæren gjør det gjæren gjør best: den konverterer disse inputene til proteiner, fett, vitaminer og smaksstoffer.

Kakens evolusjon

Sluttproduktet heter µBites (uttales «mikrobiter», fordi forskere tydeligvis elsker prefikser). Tenk på dem som proteinrike informasjonskapsler, men de lages med en 3D-skriver.

Forskerne kan konstruere forskjellige gjærstammer til å produsere forskjellige ingredienser. Én stamme lager vaniljearoma fra plantemateriale. En annen kan ta molekyler utvunnet fra plast og omdanne dem til betakaroten, som kroppen din konverterer til vitamin A.

Foreløpig må enkelte ingredienser som stivelse, fiber og søtstoffer fremdeles komme fra eksterne kilder. Men teamet jobber med å få mikrober til å produsere disse komponentene også. Tenk deg en fremtid der nesten alt i maten din kommer fra disse små biologiske fabrikkene.

Ville du faktisk spist det?

Nå kommer det store spørsmålet: hvordan smaker disse plat-avledede kakene?

Her er det ærlige svaret: ingen vet helt sikkert ennå. Forskerne venter fremdeles på institusjonell godkjenning før de kan gjennomføre formelle smakstester. For nå har deltakerne bare vurdert kakene basert på lukt.

Men her er det som overrasket meg: de fleste sa de ville være villige til å spise µBites hvis de var i en situasjon der mat var mangelvare. Helt fornuftig, ikke sant? Når du er sulten nok, er du ikke så kresen på hvor middagen din kom fra.

Teamet prøver også å gjøre kakene mer tillokkende selv når andre matalternativer finnes. Tross alt, for at denne teknologien virkelig skal ta av, må folk faktisk ville spise den – ikke bare akseptere den som en siste utvei.

Hvorfor dette betyr noe utover det merkelige

Jeg skjønner at ideen om å spise noe laget av plast kan utløse din indre ubehagsfølelse. Det er helt forståelig. Men la oss zoome ut litt.

Denne teknologien kan være revolusjonerende for katastrofehjelp, militære operasjoner eller samfunn som sliter med både avfallsbehandling og matmangel. Vi snakker om å snu forpliktelser – all plasten som hoper seg opp på søppelfyllinger og i havene – til ressurser.

Og romfartsapplikasjonene er åpenbare. Hvis mennesker noen gang skal gi seg i kast med langvarige oppdrag til Mars eller lenger, trenger astronauter bærekraftige matkilder som ikke krever konstant forsyning fra Jorden.

«Vi bruker mikrober til å utvikle informasjonskapselen til et mer attraktivt, forbrukervennlig produkt,» sa masterstudent Sandhya Jayasekara, som konstruerte mange av gjærstammene som brukes i prosjektet.

Forskerne håper disse kakene kan være klare for offentlig forbruk innen de neste årene. Jeg er nysgjerrig på å se hva som skjer når den første personen faktisk tar en bit og forteller oss om det smaker som en vanlig informasjonskapsel eller noe helt annet.

I mellomtiden følger jeg med på dette området (bokstavelig talt) med genuint engasjement. Noen ganger kommer løsningene på våre største problemer fra de mest uventede stedene – til og med fra de samme plastflaskene vi kaster hver dag.

Hva synes du? Ville du prøvd én av disse kakene hvis det betydde mindre plastavfall? Jeg vil gjerne høre tankene dine i kommentarene.