Noe i vannet: Det merkelige vitenskapelige instrumentet som kanskje fanget MH370s siste øyeblikk

Jeg må fortelle deg om noe som virkelig ga meg gåsehud mens jeg researchet det.

Tenk deg dette: Det er mars 2014. Et Boeing 777 med 239 mennesker om bord har bare forsvunnet et sted over Indiahavet. Redningsteamene sliter. Ingen vet hvor de skal lete. Og likevel, flytende hundrevis av kilometer unna i de samme mørke farvannene, finnes det et nettverk av undervannsmikrofoner som kanskje tilfeldigvis har tatt opp flyets siste øyeblikk.

Problemet? Forskerne som satte ut disse mikrofonene hadde ingen anelse om hva de kunne ha fanget. Og da de endelig skjønte det, virket det som om ingen var særlig interessert.

Frem til nå.

Havet lyttet allerede

Jean-Yves Royer er forsker ved CNRS, den franske statens forskningsorganisasjon. Bare uker før MH370 forsvant, hadde Royers team senket noe ganske spesielt ned i det sørlige Indiahavet: et nettverk av autonome hydrofoner kalt OHASISBIO.

Dette var ikke vanlige instrumenter. De var designet for å ligge på havbunnen i månedsvis og lytte til alt fra hvalsang til undersjøiske jordskjelv til vulkanske utbrudd. Seks stykker, forankret i noen av de mest avsidesliggende farvannene på jorda – nær øyer som Crozet og Kerguelen, i Madagaskarbassenget, langs den sørøstlige Indiske ryggen.

De var i bunn og grunn havets ører, som tok opp planetens dype bassnoter.

Og så, bare uker senere, forsvant et passasjerfly et sted i akkurat dette farvannet.

Ventetiden

Her blir det nesten uutholdelig frustrerende.

Royer skjønte hva hydrofonene hans kanskje hadde fanget. Kanskje – kanskje – hadde et av de instrumentene tatt opp lyden av et Boeing 777 som traff Indiahavet. Det ville være et enormt spor. Det høye, særegne smellet når et massivt fly treffer vann skaper et signal som hydroakustiske instrumenter kan oppdage på utrolige avstander.

Men det var et problem.

Hydrofonene hans sendte ikke data direkte til land. De var lagringsenheter som stille og rolig tok opp alt og ventet på at oppdraget skulle ta slutt. Royer måtte vente. Og vente. Og vente.

Baiene kom ikke opp før i januar og februar 2015.

Da han endelig fikk tilbake opptakene, lastet ned alt og analyserte det for signaler fra den natta MH370 forsvant, hadde det gått måneder. Han produserte en detaljert 18-siders rapport mot slutten av 2016. Han sendte den til etterforskere i Frankrike og Australia.

Og så... ingenting.

Rapporten forsvant praktisk talt. Den ble aldri en del av den offisielle letingen. Den lå der, samlet digitalt støv, i nesten et tiår.

Et tiår senere

Kan du forestille deg hvordan Royer hadde det? Du har disse dataene som kanskje – kanskje – kan fortelle oss noe om hva som skjedde med 239 mennesker, og ingen ser ut til å bry seg?

Nylig begynte journalister å stille spørsmål. Royer gravde fram den gamle fila og delte den. Atten sider med spektrogrammer, kart, ankomsttider, nøye analyse.

Og her er greia: timingen er bemerkelsesverdig. Ocean Infinity, havrobotikk-selskapet som leter etter MH370, har akkurat fått kontrakten utvidert. De har frem til 2027 på seg til å dekke de resterende 2 868 kvadratmilene av havbunnen. Skipene deres forventes tilbake mellom november 2026 og april 2027.

I mellomtiden peker Royers hydrofondata mot det sørlige Indiahavet – akkurat der etterforskere har lett hele tiden. Men det er en annen type bevis. Det er ikke nok en tolkning av satellitepingsignaler. Det er en faktisk opptak fra instrumenter som var fysisk til stede den natta.

Spørsmålet ingen kan ignorere

Ærlig talt: Jeg vet ikke om Royers hydrofoner fanget noe som betyr noe. Havet er fullt av lyder. Å skille et fly fra en hvalsang eller et undersjøisk jordskjelv er ikke enkelt.

Men her er det som slår meg. Etter alle disse årene, etter milliarder brukt og tusenvis av timer med leting, stiller vi fortsatt det samme spørsmålet: Hva skjedde med dette flyet?

Og nå finnes denne gamle rapporten, disse dataene som ingen har sett skikkelig på, som ligger der med potensial til å legge til en ny brikke i puslespillet.

Hvis Ocean Infinitys leting kommer tom tilbake, blir spørsmålet umulig å ignorere: Hva har havet tatt opp den natta?

Kanskje ingenting. Kanskje alt.

Uansett tror jeg vi skylder de 239 menneskene som var på det flyet – og familiene deres – å finne ut.