markdown-formatert innhold
Ok, tid for innrømmelser: Jeg har et ambivalent forhold til medisinsk statistikk. På den ene siden hjelper de oss å forstå verden bedre. På den andre siden kan de være utrolig misvisende hvis vi ikke stiller de riktige spørsmålene.
Det er akkurat det som gjør denne nye studien så fengende.
Forskere i Danmark har nettopp publisert funn i JAMA Psychiatry som fikk meg til å tenke på nytt om alt jeg trodde jeg visste om økningen i ADHD- og autismediagnoser. Og jeg tror at den kan gjøre det samme for deg.
Det store spørsmålet ingen stilte
Slik pleier det å være når folk snakker om økende forekomst av ADHD eller autisme: Noen sier «wow, flere barn blir diagnostisert enn noen gang!» og så debatterer alle om det er bra (bedre bevissthet!) eller dårlig (overdiagnostisering!). Men denne nye studien stilte et helt annet spørsmål.
I stedet for å spørre hvorfor diagnosene øker, spurte forskerne: Har typen personer som får disse diagnosene endret seg?
Det er en subtil endring i tankegangen, men den åpner for en helt ny perspektiv.
Hva en stor studie fant
Teamet analyserte data fra over 2,1 millioner barn og tenåringer i Danmark. De sammenlignet mer enn 71 000 unge som fikk en ADHD- eller autismediagnose mellom 2012 og 2022, med over 713 000 som ikke hadde fått noen av disse diagnosene.
Her blir det interessant.
Tradisjonelt gjør visse faktorer at barn har større sannsynlighet for å bli diagnostisert med ADHD eller autisme. Slike som å bli født for tidlig, ha lav fødselsvekt, komme fra en mindre begunstiget socioøkonomisk bakgrunn, eller at foreldrene har lavere utdanningsnivå eller psykiske helseutfordringer.
Og ja, unge med disse diagnosene hadde fortsatt flere av disse egenskapene enn jevnaldrene sine. Men avstanden krympet.
La meg gi deg et konkret eksempel. I begynnelsen av studien var barn født med lav fødselsvekt 54 % mer sannsynlig til å senere få en ADHD- eller autismediagnose. Ved slutten? Det tallet hadde falt til bare 17 %.
Det er en enorm endring på bare 10 år.
Lignende mønstre dukket opp for for tidlig fødsel og ulike mål på socioøkonomisk ugunst. Forskellene forsvant ikke — de ble mindre, jevnt og konsistent.
Hva skjer egentlig?
Forskerne sier ikke at disse risikofaktorene ikke lenger betyr noe. De sier noe mer nyansert: Personene som får diagnoser i dag ligner mer på den generelle befolkningen enn de som fikk de samme diagnosene for ti år siden.
Tenk på hva det betyr et øyeblikk.
En av studiens forfattere, Magnus Elias Tarp, formulerte det slik: «Det vi fant, er at personer diagnostisert i nyere tid ligner den generelle befolkningen mer enn de som fikk de samme diagnosene for ti år siden.»
Dette tyder på at etterhvert som diagnosene har blitt vanligere, har «poolen» av identifiserte personer blitt bredere. Barn som kanskje ble oversett for ti år siden — kanskje fordi symptomene deres var mildere, eller fordi de kom fra miljøer der nevroutviklingsproblemer ikke var godt forstått — får nå den støtten de trenger.
Hvorfor dette betyr noe (og hvorfor det ikke handler om «overdiagnostisering»)
Jeg vet at noen av dere kanskje tenker: «Betyr dette at barn blir overdiagnostisert? At disse tilstandene ikke er like 'virkelige' som før?»
Det er ikke det forskerne sier i det hele tatt.
De påpeker nøye at funnene deres ikke viser at overdiagnostisering skjer. Det de viser, er at befolkningen som får diagnoser har endret seg — og at det potensielt er en god ting.
Vurder alternativet: Hvis bare de mest «alvorlige» tilfellene ble identifisert, ville det bety at mange barn som sliter med oppmerksomhet, hyperaktivitet eller sosiale utfordringer, falt gjennom maskene uten støtte