- Start med mysteriet/overraskelsen
- Forklar hva de forventet mot hva de fant
- Gå gjennom de tre vannhendelsene
- Hvorfor dette er viktig for å forstå Mars og søke etter liv
- Kanskje avslutte med undring over hva annet som finnes der ute
Handlingssvinget ingen så komme
Ok, her er noe som har blåst meg i bakket denne uken. Forestill deg dette: vitenskapsmenn sender denne utrolige roveren helt til Mars, peker den mot et krater de tror var en gang en eldgammel innsjø, og sier «hei, la oss finne noen sedimentære bergarter fra den gamle strandlinjen.» Gir helt mening, ikke sant? Innsjøer etterlater seg lag av leire og silt som til slutt blir til sedimentær bergart. Vi har sett det på Jorden en million ganger.
Men Perseverance dukker opp ved Margin Unit i Jezero-krateret, begynner å rote rundt, og... magmatiske bergarter. Store, krystallinske, vulkanske magmatiske bergarter. Ikke et eneste lag av eldgamle innsjøsedimenter i sikte.
Nå, før du tenker «vel, det er skuffende», bli med meg her. For det som skjedte deretter er faktisk mye mer spennende.
Steiner som forteller flere historier
Saken med magmatiske bergarter er at de er litt som geologiske tidskapsler. Når magma kjøles sakte under jorden, danner det krystaller som nøyaktig registrerer hva forholdene var da de ble dannet. Vitenskapsmenn kan lese disse krystallene som sider i en bok – bortsett fra at denne spesifikke boken viste seg å ha blitt redigert, annotert og ha hele kapitler lagt til av vann.
Steinene i Margin Unit har vært gjennom minst tre separate møter med vann, og hvert av dem har satt sitt preg. Tre forskjellige vannhendelser, tre forskjellige kjemiske transformasjoner. Det er ikke bare interessant – det er en hel saga som utspiller seg i stein.
Vannhendelse nummer én: Grunnvannsinvasjonen
De laveste steinene Perseverance undersøkte forteller historien om eldgamle grunnvann som var rike på karbondioksid. Dette vannet sivet gjennom sprekker og brudd, og reagerte med mineraler i bergarten kalt olivin. Mens kjemien gjorde sitt, produserte det karbonatmineraler som fylte disse sprekene som geologisk spakel.
Over millioner av år erosterte mykt materiale rundt disse karbonatfylte sprekene bort, og etterlot seg rygger som nå står ut som rynker på den marsianske overflaten. Det er ærlig talt ganske vakkert når man tenker på det – planeten har bokstavelig talt hugget ut sin egen registrering av vann som fløt for milliarder av år siden.
Vannhendelse nummer to: Innsjøen overtar
Det andre kapittelet i denne vannhistorien kom sannsynligvis fra den faktiske innsjøen som en gang fylte Jezero-krateret. Disse steinene inneholder mer silika, og her blir ting virkelig interessant for alle som håper å finne spor av eldgamle livsformer.
På Jorden, når vann reagerer med olivin, kan prosessen faktisk produsere hydrogen. Og visse mikrober? De elsker hydrogen. Det er som deres favoritt energidrikk. Så tanken er at lignende reaksjoner på Mars kunne ha skapt miljøer der små livsformer kunne ha trivdes. Pluss at både karbonater og silika er fantastiske på å bevare spor av tidligere biologisk aktivitet. De er i bunn og grunn naturens beste bevisinnsamlere.
Vannhendelse nummer tre: Varmekildene ankommer
Og så, lenge etter at innsjøen tørket ut og ting syntes å falle til ro... kom varmt vann tilbake. Senere hydrotermal aktivitet skapte enda et sett med forhold som ytterligere endret disse allerede kompliserte bergartene.
Det er denne delen som virkelig fanger meg. Vi snakker om at vann kom tilbake til samme sted minst tre forskjellige ganger over antakeligvis milliarder av år, under helt forskjellige omstendigheter. Eldgammelt grunnvann, så en innsjø, så hydrotermale skorstein. Tre helt forskjellige vann