WiFi-ruteren som kjenner deg

De fleste tenker på ruteren sin som et kjedelig, grått apparat som står og piper i hjørnet. Men ny forskning fra Tyskland viser at den kan gjøre noe helt annet enn å dele ut internett.

Du går inn på en kafé. Du slår ikke på WiFi. Telefonen ligger i lommen. Likevel vet ruteren hvem du er.

Slik fungerer trikset

Alt handler om hvordan radiosignaler spretter. Når ruteren sender data til telefoner og PC-er, må den hele tiden justere signalet etter hvor folk befinner seg. Denne justeringen – beamforming – skjer hele tiden og er ikke kryptert.

Forskerne ved KIT i Karlsruhe fant ut at de kunne bruke denne informasjonen til å lage et slags røntgenbilde av rommet. Ikke av kamera eller lyd, men av selve radiobølgene. Kroppen din forstyrrer signalene på en helt unik måte. Det er som om ruteren tar fingeravtrykk av luften rundt deg.

Vanlige rutere holder mål

Tidligere forsøk krevde spesialutstyr. Dette eksperimentet brukte helt vanlige rutere – de samme som står i de fleste hjem og bedrifter. Med 197 forsøkspersoner klarte systemet å identifisere hvem som var hvem med nesten hundre prosents treffsikkerhet.

Det spilte ingen rolle om folk gikk sakte eller fort, eller om de snudde seg. Ruteren visste likevel hvem det var.

Overalt og usynlig

Det farlige er hvor vanlig teknologien allerede er. Hvert sted med WiFi – fra togstasjoner til legekontorer – kan i teorien brukes på samme måte. Det trengs ingen kamera. Ingen varsellampe. Ingen merkelig installasjon.

Forsker Julian Todt sier det rett ut: Hver eneste ruter kan bli et overvåkingsverktøy.

Hva betyr dette?

I autoritære land kan myndigheter følge demonstranter uten å sette opp nytt utstyr. I vanlige land kan butikker spore kunder som går forbi. Forsikringsselskaper eller nysgjerrige naboer kan få tilgang til bevegelsesmønstre.

Alt dette uten at du vet det.

Hva skjer videre?

Forskerne etterlyser endringer i WiFi-standarden – IEEE 802.11bf – før teknologien blir allemannseie. De vil ha innebygd personvern, ikke bare hastighet og rekkevidde.

Foreløpig er det bare en forskningsartikkel. Men teknologien finnes allerede. Spørsmålet er ikke lenger om det er mulig, men hvem som får lov til å bruke det.