Mannen som utstilte premature babyer på et tivoli – og reddet tusenvis av liv

Har du noen gang vandret forbi noe på et marked eller tivoli som fikk deg til å stoppe opp? Kanskje det var en merkelig matrett, en stuntartist, eller et av de der spillene som ser mye enklere ut enn det er.

Tenk deg nå at du går forbi en bygning der rekker av bitte små menneskebabyer ligger i glasskasser – som små science fiction-kapsler – og du kan betale noen cent for å kikke inn. Rart, sant?

Vel, hold på deg, for dette skjedde faktisk. Og det reddet tusenvis av liv.

En mørk tid for de minste

La meg male et bilde for deg. Det er sent på 1800-tallet, og du er en fersk mama. Babyen din kom alt for tidlig – kanskje tre måneder for tidlig. I dag er det ingen stor greie. Du har en intensivavdeling for nyfødte, spesialister med opplæring, og utstyr som kan holde et menneske på størrelse med en potet i live.

Men den gang? Alternativene dine var stort sett begrenset til «be» og «håpe».

Premature babyer slet med å regulere kroppstemperaturen. Uten varmen de normalt ville fått i livmoren, døde de innen få dager. Det var hjerteskjærende vanlig, og legene lot stort sett bare skje.

Alt endret seg takket være en fransk fødselslege ved navn Stéphane Tarnier. En dag så han noen varmekammer som ble brukt til å holde kyllinger varme på gårder, og noe klikket. Hva om vi brukte disse til premature?

Han hadde rett. Det fungerte.

Men her er greia – andre leger syntes han var helt sprø. De avfeide det som kvakksalveri. Så til tross for den åpenbare suksessen, stod disse inkubatorene bare der. Underutnyttet. Og ventet på noen modig nok til faktisk å ta dem i bruk i stor skala.

Møt Martin Couney: Mannen som sa «Se på meg»

Martin Couney var tydeligvis typen som så en perfekt god idé ligge ubrukt og tenkte: «Vet du hva denne trenger? Mer drama.»

Han hadde ingen legeutdannelse – her er en morsom detalj som absolutt IKKE ville vært greit i dag – men han hadde trent under Pierre Budin, en av Tarniers kolleger, og han trodde dypt på kraften i disse maskinene.

I stedet for å prøve å overbevise skeptiske sykehus om å gi inkubatorer en sjanse, gjorde Couney noe ingen forventet. Han dro til verdensutstillingen i Berlin i 1896 og satte opp en babyutstilling.

Ja. Du kunne betale for å se premature spedbarn i inkubatorer, som en slags levende museum.

Her er det som fascinerer meg: han lånte faktiske babyer fra et nærliggende sykehus til utstillingen. Kan du forestille deg å være den sykehusadministratoren som signerer «Ja, ta gjerne våre skjøre nyfødte for å vise dem fram på et tivoli»? Enten var Couney utrolig overbevisende, eller så var de babyene i så dårlig stand at de ikke hadde noe å tape.

Coney Island får sin mest spesielle attraksjon

I 1903 tok Couney showet til Amerika, nærmere bestemt til Luna Park på Coney Island i New York. Og her blir det virkelig interessant.

Skiltene leste «Levende babyer i inkubatorer». Folk betalte, kikket gjennom glasset, og så disse små miraklene bare... eksistere. Vokse. Bli sterkere.

Bak kulissene passet sykepleiere på disse babyene døgnet rundt. Omsorgen var genuint excellent – Couney drev ikke et svindelnummer. Han ville virkelig at disse barna skulle overleve, og han ga alt for at det skulle skje.

Her er den vakre ironien: fordi besøkende betalte for å se utstillingen, hadde Couney råd til å tilby denne omsorgen helt gratis til mødrene som tok med seg babyene sine. Ingen sykehus ville ta imot disse premature babyene. Men på hans sidelinje? Der fikk de den beste sjansen de noen gang hadde hatt.

Mødre bokstavelig talt strømmet til Coney Island når babyene deres ble født for tidlig. Kan du tenke deg det? «Fort, ta meg til fornøyelsesparken – legen der kanskje kan redde ungen min.»

Da katastrofen slo til, ble han kreativ

I 1911 tok et annet fornøyelsespark der Couney hadde utvidet virksomheten – Dreamland – fyr. Katastrofalt. Hele bygningen brant opp.

Hva gjorde Couney?

Han løp inn i den brennende bygningen og reddet alle de babyene. Hver eneste en. Noen måtte dele inkubator midlertidig, men alle kom seg levende ut.

Jeg vet ikke om deg, men det er den typen historie som får meg til å bli litt rørt. Denne mannen, som lett kunne gått sin vei, risikerte alt for å redde en haug med små fremmede.

Vitenskapen tok seg endelig inn

I 1933, på verdensutstillingen i Chicago, begynte folk endelig å ta inkubatorer på alvor. Couneys utstilling var en sensasjon. Han reddet 58 babyer det første året alene.

Og følg med nå: på en «hjemkomst»-begivenhet året etter kom 41 av de babyene tilbake med mødrene sine for å treffe ham. Førtienen! Det er basically et gjensyn av mirakler.

Gjennom sin fire tiår lange karriere tok Couney seg av rundt 8000 babyer. Omtrent 6500 overlevde. Det er en suksessrate på 85 prosent – bemerkelsesverdig selv med dagens standard, spesielt tatt i betraktning at dette var de mest sårbare spedbarna med null andre alternativer.

Han sa til en New Yorker-reporter i 1939: «Hele livet mitt har jeg drevet propaganda for skikkelig omsorg for premature, som i andre tider fikk lov til å dø.»

Og folk husket. Gjennom hele karrieren mottok han brev fra voksne som hadde vokst opp friske fordi foreldrene deres hadde fortalt at de var blitt reddet i hans inkubatorer.

Hva vi lærte av denne merkelige historien

Her er min refleksjon: Martin Couney var en komplett regelbryter. Han jobbet utenfor det medisinske establishmentet, stilte ut babyer som underholdning, og opererte i en moralsk gråsone som ville reise alvorlige etiske spørsmål i dag.

Og han reddet tusenvis av liv mens han holdt på.

Historien hans minner meg om at noen ganger er ikke de som er mest opptatt av fremskritt de med autoritet eller prestisje. Noen ganger er de rarungene som ser på et ødelagt system og bestemmer seg for å bygge noe fullstendig utenfor det.

I dag har alle sykehus en intensivavdeling for nyfødte. De babyinkubatorene er standardutstyr, fullpakket med teknologi som kan overvåke alt fra hjertefrekvens til oksygennivå. Vi har kommet så langt.

Men jeg håper vi også husker mannen som rullet skjøre nyfødte forbi pariserhjul og spunssukkertøystenger – og på et eller annet vis fikk det hele til å fungere.

Noen ganger handler det om mer enn vitenskap å redde liv. Det krever en god porsjon dristighet.