Slik kan jorda se ut om 200 millioner år – og ja, det er på ekte

Lukk øynene og prøv å forestille deg dette: Vi er 200 millioner år inn i framtida. Noen – kanskje etterkommere av oss, kanskje vesener vi ikke engang klarer å tenke oss – lever på én eneste diger landmasse der alle kontinentene har presset seg sammen.

Gøy, ikke sant?

Men det som virkelig tar pusten fra meg, er at dette fremtidsbildet ikke er science fiction. Geologer mener faktisk det kommer til å skje. Og det beste? Vi kan kanskje allerede se de første tegnene.

Pangea? Det var bare starten

For rundt 335 millioner år siden var all jordas land samlet i ett kjempestort kontinent: Pangea. Tenk et kosmisk puslespill der alle brikkene hang sammen. Så, for omtrent 200 millioner år siden, begynte det å sprekke opp. Resultatet? De sju kontinentene vi kjenner i dag.

Her blir det spennende: Forskerne anslår at vi er omtrent 200 millioner år unna å se hele prosessen gjenta seg. Kontinentene vil drive, kollidere og smelte sammen igjen til nok et superkontinent.

Men her er greia – det finnes flere mulige utfall. Og ærlig talt høres alle ut som handlingen i en vitenskapsroman.

Fire mulige superkontinenter (og hvorfor alle er fascinerende)

Novopangea: "Mer av det samme"

Det første scenarioet antar at Atlanterhavet fortsetter å vokse mens Stillehavet krymper. Stillehavet mister allerede land fordi det har mange subduksjonssoner – steder der havbunnplater sklir under kontinentale plater og synker ned i jordas kappe.

Hvis dette fortsetter, vil Amerika til slutt kollidere med Europa, Afrika og Asia, som allerede er på vei mot hverandre. Australia vil legge seg til ved Øst-Asia, og vi ender opp med én diger landmasse som kreativt nok er døpt "Novopangea" (latin for "ny Pangea" – vitenskapsfolk er ikke akkurat poeter).

Pangea Proxima: Donut-planeten

Dette er et skikkelig crazy scenario. Her utvider både Atlanterhavet og Indiahavet seg til nye subduksjonssoner drar alt tilbake sammen igjen. Resultatet? Et superkontinent formet som en smultring med et lite havbasseng i midten.

Tenk deg å bo på innsiden av en planetarisk donut. Bareikke tenk for mye på det, for vi er nok borte lenge før da.

Aurica: Det ultimate comebacket

Her tar det virkelig av. Hva om både Atlanterhavet og Stillehavet lukker seg? Da får vi "Aurica" (en sammenslåing av Australia og Amerika, fordi de to kontinentene ville bokstavelig talt omfavne hverandre).

Greia er at Indiahavet må åpne seg for at dette skal fungere. Og siden det er det yngste havet på bare rundt 140 millioner år, har det mye igjen å gi.

Amasia: Nordpol-fest

Min personlige favoritt er også det mest dramatiske. I Amasia-scenariet (Amerika + Asia, skjønner du?) lukker Nordishavet seg mens Atlanterhavet og Stillehavet holder seg åpne. Alle kontinenter unntatt Antarktis driver nordover og samler seg rundt Nordpolen.

Du ender opp med ett digert hav rundt Nordpolen og Antarktis alene i sør – som det ensomste stedet på planeten.

Det skumle? Vi ser kanskje allerede prosessen

Det som virkelig fikk meg til å tenke. Forskere har fulgt med på en geologisk formasjon i Etiopia som heter Dabbahu-sprekken. I 2005 åpnet det seg en 25 mil lang rift i ørkenen.

Forskerne tror dette kan være starten på en ny kontinental deling – der Afrika til slutt vil splittes. Tenk på det. Vi ser kanskje de første øyeblikkene av en prosess som ikke blir ferdig før om 200 millioner år.

Hvordan ville livet se ut?

Ærlig talt – her begynner hjernen min å jobbe overtid. Hvis noen etterkommere av mennesker (eller hva vi enn måtte utvikle oss til) er rundt for å se dette, lever de på en planet som ikke ligner jorda vi kjenner i det hele tatt.

Noen modeller tyder på at klimaet faktisk kan være ganske behagelig – kanskje til og med varmere enn i dag. Andre antyder en ny istid. Uansett må artene som finnes da tilpasse seg en verden med nye havstrømmer, nye kystlinjer og helt ny geografi.

Og så er det selvfølgelig masseutryddelsene. Når kontinenter kolliderer, raserer det økosystemer. Arter forsvinner mens andre blomstrer. Det er ikke akkurat oppmuntrende lesning når du tenker deg om.

Hvorfor bør du bry deg om noe 200 millioner år fram i tid?

Jeg hører hva du tenker: "Greit, men jeg lever kanskje 80 år, ikke 200 millioner. Hvorfor skal jeg bry meg?"

Her er min tanke: Å forstå jordas lange historie er noe av det mest jordnære jeg vet. Vi er vant til å tenke i år, tiår, kanskje århundrer. Men planeten har holdt på i 4,5 milliarder år og vil fortsette i milliarder av år etter at vi er borte.

Når jeg leser om superkontinenter som dannes og brytes opp over hundrevis av millioner år, setter det mitt eget lille liv i perspektiv på en god måte. Det får problemene våre til å føles både mindre og mer verdifulle på en gang.

Og ærlig talt? At vi i det hele tatt kan forutsi dette, er ganske fantastisk. Vi snakker om bevegelser så langsomme at ingen menneske noen gang vil oppleve dem direkte. Likevel lar vår forståelse av platetektonikk oss kikke hundrevis av millioner år fram i tid.

Det syns jeg er skikkelig kult.

Hva tenker du? Hvilket superkontinent-scenario høres mest spennende (eller skremmende) ut for deg? Skriv gjerne en kommentar – jeg vil virkelig vite hvilket som fanget deg!