Noe helt utrolig er nettopp funnet

Vi har tusenvis av T. rex-bein. Skaller på størrelse med kjøleskap. Tenner som får en hvithai til å blekne.

Men fotavtrykk? Så godt som ingenting.

Forskere har klødd seg i hodet over dette i årevis. Hvordan er det mulig at den mest berømte dinosauren som noensinne har trampet over Jorden, ikke har etterlatt seg spor etter føttene? Tenk deg det — et dyr på rundt 9 tonn med føtter som en bildekk. Man skulle tro bakken hadde tatt vare på det.

Og likevel.

Hvor er alle fotavtrykkene?

Her er greia med dinosaurfotavtrykk: de er skjøre. Mens bein relativt lett kan fossiliseres, trenger et fotavtrykk perfekte forhold for å overleve i millioner av år. Sedimentet må være akkurat riktig — mykt nok til å ta imot avtrykket, men hardne fort nok til å bevare det.

For T. rex ble nok de fleste fotavtrykkene skylt bort av gamle elver, ødelagt av vær, eller ganske bokstavelig blåst i filler da asteroiden traff for 66 millioner år siden.

Vi har funnet avtrykk fra baby-T. rexer før. De små var raskere og lettere, og de etterlot tydeligvis bedre fotavtrykk enn foreldrene sine. Men de voksne? Ingenting stort. Bare noen få isolerte avtrykk her og der som forskerne ikke engang var 100 % sikre på.

Frem til nå.

En heldig oppdagelse i dårlandene

Se for deg dette: Du er paleontolog og driver feltarbeid i de goldende dårlandene i Nord-Dakota, og plutselig ser du noe som får hjertet til å hoppe over. Tretå-avtrykk. Kjempestore. Og i nærheten, ekte T. rex-bein.

Dette er nøyaktig hva som skjedde med et forskerteam ledet av paleontolog Tyler Larson. De holdt på med utgraving i den berømte Hell Creek-formasjonen — du vet, berglaget rett før asteroidutslettelsen — da de snublet over noe helt enestående.

Ikke bare ett fotavtrykk. En sporvei. Flere avtrykk på rad, som viser en T. rex i bevegelse.

For første gang noensinne.

Å gå i en T. rex sine fotspor (bokstavelig talt)

Nå vil jeg at du skal sette pris på hvor kult dette er. Vi ser ikke bare et avtrykk i stein. Vi ser hvor en levende, pustende T. rex satte ned føttene for 66,5 millioner år siden — praktisk talt på tampen av sin egen utslettelse. Det dyret hadde ingen anelse om at det gikk inn i historien.

Avtrykkene selv er ganske medtatte. Millioner av år under bakken har ikke vært snille med dem. Men ved hjelp av digital skanningsteknologi klarte forskerne å rekonstruere hvordan de så ut i sin beste tid.

Og wow.

Hvert fotavtrykk er rundt 90 centimeter langt og omtrent 60 centimeter bredt. Hele sporveien strekker seg nesten 7 meter — det er lengden av en vanlig parkeringsplass. Dyret beveget seg i omtrent 1,5 til 2 meter per sekund, og dekket rundt 4 meter med hvert skritt. Så det gikk, ikke løp, men i et ganske raskt tempo for noe så stort.

Hvorfor dette betyr mer enn du tror

Her er greia med fotavtrykk som de fleste ikke tenker over: de forteller oss ting som bein aldri kunne.

Bein viser oss hvordan et dyr så ut. Fotavtrykk viser oss hva et dyr gjorde.

Fra disse avtrykkene kan forskerne anslå hvor fort dinosauren beveget seg, hvor mye den veide da den gikk (ikke bare maksimalvekt, men faktisk gangvekt), mekanikken i hvordan den satte ned føttene, og til og med hint om atferden.

Denne T. rexen jaget ikke noe. Den slentret ikke sakte av gårde. Den gikk bare... et sted. Kanskje den jaklet. Kanskje den utforsket området sitt.

Det er et nivå av nærhet med fortiden som vi sjelden får oppleve.

Et lite vindu inn i en tapt verden

Det som virkelig griper meg med denne oppdagelsen, er tidspunktet. Disse sporene er fra bare 500 000 år før asteroidnedslaget som avsluttet dinosaurenes tidsalder. Denne T. rexen spaserte rundt i det som i praksis var dinosaurverdenens siste kapittel.

Og nå, 66 millioner år senere, graver vi opp hvor den satte ned føttene.

Forskerne innrømmer at videre utgraving kan bli vanskelig. Berget over sporene er tykt, og å fortsette å grave kan skade dem. Men det de allerede har funnet, er ekstraordinært.

For meg er det dette paleontologi handler om. Vi bruker så mye tid på å forestille oss disse skapningene i abstrakte termer — filmonstre, museumsutstillinger, Wikipedia-artikler. Men av og til får vi en påminnelse om at de var virkelige dyr som levde, pustet og gikk over den samme jorden vi bebor i dag.

De etterlot seg spor. Og takket være denne fantastiske oppdagelsen vet vi endelig hvordan det så ut.

Kilde: Popular Mechanics