Her skal du høre en historie som er villere enn de fleste.
Tenk deg dette: Det er 1944. Krigen raser fremdeles. En japansk ubåt forlater Japan lastet med gullbarrer – omtrent 2,2 tonn, verdt godt over 100 millioner dollar i dagens pengeverdi. Oppdraget? Levere gullet til Nazi-Tyskland, som til gjengjeld skulle dele avansert teknologi.
Høres ut som handlingen i en actionfilm? Det syntes jeg også. Men her er greia – dette skjedde faktisk. Og det som skjedde videre er mer dramatisk enn det Hollywood noen gang kunne funnet på.
Ubåten som skulle ha gjort historie
Den japanske keiserlige marinen's I-52 forlot Kure i Japan 10. mars 1944. Dette var ingen vanlig ubåt. Foruten alt det gullet var det wolfram, molybden, opium, koffein, kinin, rågummi og tinn. Hele operasjonen var ment å være topp hemmelig – et hemmelig møte med en tysk U-båt utenfor den franske kysten.
Men her blir det interessant. Amerikanerne? De visste nøyaktig hvor den ubåten var på vei. Kryptererne deres hadde knekt de avlyttede meldingene og hadde i praksis tegnet et kart som viste I-52's rute.
Da amerikanerne fant målet
USS Bogue, et hangarskip med destroyereskorte, seilte ut i Nord-Atlanteren for å stoppe den. Om bord var fenriksløytnant Jesse D. Taylor, som fløy et Grumman TBF Avenger torpedofly.
Taylor beskrev hendelsen i en dokumentar fra 2000, og ærlig talt – det gir meg gåsehud. Radiooperatøren hans fikk øye på noe på radaren. De slapp fallskjermlysbomber for å lyse opp målet, hørte den umiskjennelige lyden av en ubåtpropell, og sendte ut en torpedo.
Senere slapp en annen pilot en ny torpedo da amerikanerne var usikre på om de hadde truffet. Det som fulgte var, for å sitere Taylor selv (tatt opp på et bevart opptak gjennom statisk): «Vi fikk den jævla greien!»
Dagen etter, da destroyeren USS Janssen kom til stedet, fant mannskapet rester av angrepet strødd i vannet. Silkerester. En sandal. Tonn med flytende gummi. Og dessverre – menneskelige levninger. Ubåten var borte.
Men det store spørsmålet er – hvor ble det av gullet?
Mannen som ikke ga seg
I tiår etter forliset antok alle at gullet var borte for godt. Vi snakker tross alt om vrak som ligger omtrent tre kilometer nede i havet. Det er stort sett umulig for de fleste teknologier.
Så kom Paul Tidwell.
Denne Vietnam-veteranen ble absolutt besatt av å finne I-52. Han var ingen tilfeldig entusiast – han var en sertifisert bergningsdykker som brukte utallige timer på å grave i arkiver. Biblioteket til Kongressen, nasjonalarkivene, marinefartøymuseer. Han gikk gjennom tusenvis av sider med skipslogger og dokumenter, på jakt etter enhver ledetråd som kunne føre ham til den ubåten.
Kan du forestille deg den tålmodigheten? Den viljen? De fleste av oss hadde gitt opp etter noen uker. Tidwell fortsatte i år.
Og vær så god – i nasjonalarkivet fant han jackpoten. Nylig hemmeligstemplede dokumenter, inkludert etterretningsrapporter og dechiffrerte fiendtlige radiomeldinger, pekte endelig mot riktig sted: midt mellom Barbados og Kapp Verde-øyene.
Å finne et spøkelse i dypet
I 1995 hadde Tidwell overtalt investorer til å sponse en ekspedisjon, og samlet inn over én million dollar. Han chartret et russisk havforskningsfartøy og dro til havs, skanning av havbunnen og ble stadig mer utålmodig etter hvert som ukene gikk uten tegn til ubåten.
Så hentet de inn forsterkninger. Havoppdagelsesselskapet Nauticos ble involvert, og grunnleggeren David Jourdan kom med et avgjørende forslag: navigasjonsregistrene Tidwell hadde brukt var feil. De justerte søkområdet.
Og 2. mai 1995 var den der. Et spøkelse dukket opp i dypet – I-52, endelig funnet på omtrent 5 200 meters dyp.
Over fem kilometer ned. Det er dypt, folkens. Mørkere enn vi egentlig kan forestille oss.
Så... Hvor er gullet?
Her blir historien frustrerende – spennende, men frustrerende.
Å finne vraket var én ting. Faktisk å komme til det som måtte være inni? Det er en helt annen utfordring. Tre år etter den første oppdagelsen vendte Tidwell tilbake med bedre utstyr, inkludert dypvannsundervannsbåter. Men som artikkelen nevner, har enkelte deler av ubåten forblitt utilgjengelige.
Og det bringer oss til i dag. Gullet er fremdeles der nede. Kanskje. Spørsmålet er om noen noen gang vil klare å hente det.
Jeg må være ærlig – da jeg først hørte denne historien, tenkte jeg umiddelbart at «noen burde lage en film om dette». Men så skjønte jeg at den virkelige historien er mer spennende enn det Hollywood noen gang kunne komme opp med. Den handler om hvor krigspionasje, banebrytende teknologi og menneskelig stahtet møtes. Det handler om en fyr som brukte titalls år på å jage en drøm som alle andre mente var umulig.
Hva synes du? Bør noen fortsette å prøve å berge det gullet? Eller er det bedre å la det være som en av havets største mysteries? Jeg er genuint nysgjerrig på hva dere tenker – skriv en kommentar under så snakker vi.