Altså... Huleboerne spiste hverandre?
Jeg må fortelle dere om noe jeg plutselig snublet over nylig. Noe som er skikkelig fascinerende — og litt urovekkende.
Tenk deg dette: Arkeologer holder på med sitt vanlige arbeid i huler sør i Spania. Så finner de menneskebein. Men ikke gravlagte bein. Nei, disse beina hadde blitt grundig behandlet — noen hadde fjernet kjøtt med vilje, knust dem for å komme til margen, og i noen tilfeller visstnok kokt dem.
Jeg vet ikke med deg, men min første reaksjon var «vent, dette skjedde faktisk?» Men bevisene? De er ganske vanskelige å argumentere imot.
Tre huler, ett foruroligende mønster
Forskerteamet ble ledet av arkeolog Palmira Saladié fra det Katalanske instituttet for menneskelig paleoøkologi og sosial evolusjon. De konsentrerte seg om tre huler i Granada-provinsen: Malalmuerzo, Carigüela og Majolicas. I årevis hadde det versert rykter blant forskerne om at disse hullene kunne inneholde bevis for steinalder-kannibalisme. Men rykter er ikke vitenskap, eller hva? Man trenger bevis.
Og jammen meg, de fant bevis.
Ved Malalmuerzo-hulen alene katalogiserte de over 700 beinfragmenter fra minst 36 ulike individer. Trettiseks mennesker. Det er ikke en tilfeldig tragedie — det er et mønster.
Hva forteller beina oss?
Her blir det virkelig interessant (vel, skremmende). Da forskerne undersøkte beina under mikroskop og kjørte radiokarbondatering, fant de:
- Skjæremerker fra steinverktøy der kjøtt var fjernet med vilje
- Tannmerker (ja, faktiske mennesketannmerker)
- Bein som var knust med hensikt for å komme til marg
- Kokemerker — bein som hadde blitt hvite og gjennomsiktige av varme
Ved Carigüela-funnstedet fant de noe enda mer makabert: to kopper laget av menneskekranier. Noen hadde fjernet toppen av et hodeskall, pusset kantene, og gjort det om til et drikkekar.
Men her er mysteriet...
Og det som virkelig fikk meg til å tenke: ikke alle beina følger samme mønster. Noen individer — særlig barn — hadde bein flekket med sinkvitt, et knallrødt mineral. Sinkvitt ble ofte brukt i gamle begravelsesritualer. Så ble disse menneskene behandlet annerledes på grunn av hvem de var? Alderen? Forholdet til dem som spiste?
Og akkurat det spørsmålet er kjernen i hele greia. Hvorfor?
Kannibalisme er nemlig ikke bare én ting. Det kan bety helt ulike ting i ulike sammenhenger:
- Sultkannibalisme: Det beryktede «Into the White»-tilfellet der skipebrudne spiste besetningens medlemmer av ren desperasjon
- Krigskannibalisme: Å spise beseirede fiender for å vise dominans eller absorbere deres makt
- Endokannibalisme: Å spise familiemedlemmer som del av sørgeritualer
- Rituell kannibalisme: Å spise deler av fiender (eller venner) for å oppnå åndelige fordeler
Forskerne selv innrømmer at de er usikre på hvilken kategori (eller kategorier!) som gjelder her. Beina strekker seg over ulike tidsperioder, ulike aldre, ulik behandling. Det er ikke én enkelttraume — det ser ut til å ha vært en praksis som pågikk over tid.
Hva betyr dette for oss?
Jeg skal være ærlig — dette fikk meg til å stoppe opp. Vi snakker om mennesker som levde for omtrent 7000 år siden. Mennesker som hadde språk. Som gravla sine døde (av og til). Som laget kunst, verktøy og musikk. Og tydeligvis spiste de også av og til hverandre.
Endrer dette hvordan vi tenker om våre forfedre? Jeg vet ikke. Kanskje minner det oss bare om at mennesker alltid har vært kompliserte vesener — kapable til både dyp skjønnhet og virkelig forstyrrende valg.
Eller kanskje forteller det oss at når ressursene ble knappe, når konfliktene oppsto, når overlevelse sto på spill... har mennesker alltid vært villige til å overskride grenser vi nå anser som utenkelige.
Spørsmålet som hjemsøker meg
Det som virkelig setter seg fast hos meg, er det enkle spørsmålet: Hvorfor gjorde ikke alle dette?
Altså, hvis du sulter og det ligger et lik i nærheten... da kan overlevelsesinstinktet slå inn. Men disse huleboerne hadde tydeligvis valg. De jaktet dyr. De sanket mat. De bodde i disse hullene i generasjoner. Og likevel, med jevne mellomrom, valgte de å behandle menneskekropper som husdyr.
Det forteller meg at dette ikke bare var desperasjon. Det var et valg — muligens rituelt, muligens hevndrevet, muligens noe vi ikke lenger har ord for fordi den kunnskapen døde med dem.
Hva tror du? Er dette bevis på mørke tider, eller rett og slett andre tider? Jeg vil virkelig høre hva du tenker — dette holder meg våken om nettene, på den beste mulige måten.
Kilde: Popular Mechanics