Mannen som forsvant

Dette er en historie som fortsatt gir meg gåsehud hver gang jeg tenker på den.

Tenk deg dette: 30. januar 1948. Midt på natten. Atlanterhavet, svart som bek og iskaldt. Et britisk passasjerfly kalt Star Tiger glir gjennom mørket, et sted mellom Azorene og Bermuda. Mannskapet har kommunisert normalt — ingen nødsignaler, ingen varseltegn. Alle om bord tenkte nok at de snart skulle lande trygt, kanskje få noen timer søvn på et tropisk reisemål.

De kom aldri fram.

Star Tiger forsvant bare... sporløst. Sammen med 31 mennesker, blant dem en av Storbritannias mest feirede krigshelter fra andre verdenskrig. Og her er det virkelig spesielle: Ikke et eneste vrakdeler ble noen gang funnet. Ingen vraketter, ingen oljeflekk, ingenting. Bare borte.

Det britiske sivilluftfartsdepartementet innrømmet senere at dette var "et problem som aldri har latt seg oppklare." Og ærlig talt? Jeg tror de undervurderte hvor merkelig hele denne greia var.

En drømmeflyselskap med et mareritt

For å forstå Star Tigers historie, må vi snakke om flyselskapet bak — British South American Airways, eller BSAA.

Dette var ikke bare et hvilket som helst flyselskap. Det ble grunnlagt av Air Vice Marshal Donald Bennett, en legendarisk bombeflyger fra Andre verdenskrig som ledet den berømte Pathfinder-styrken. Etter krigen ville Bennett holde seg i lufta, og han tenkte at et elegant passasjerflyselskap var den perfekte måten å gjøre det på.

Flyselskapet hadde personlighet, du vet? Alle flyene hadde "Star" som prefiks — Star Tiger, Star Lion, og så videre. Flyvertinnene ble kalt "Stargirls." Det hadde denne glamourøse, nesten Hollywood-aktige stilen.

Men her er greia: Nesten med en gang gikk ting galt.

Bare fem måneder før Star Tiger forsvant, hadde et annet BSAA-fly kalt Star Dust forsvunnet over Argentina. Det tok over femti år før klatrere endelig fant vrakdelene i Andes i 1998 — og tilstanden til restene var absolutt skremmende. Vi snakker om frosne, sprede kroppsdeler på en bre. Den episoden burde ha vært et varseltegn i seg selv.

Men BSAA fortsatte å fly uansett. Business as usual, sa de.

Krigshelten som fortjente bedre

Blant de 31 menneskene på den siste Star Tiger-flygingen var Air Marshal Sir Arthur Coningham — en av Storbritannias mest dekorerte krigskommandører.

Coningham var den ekte varen. Under Andre verdenskrig kommanderte han Western Desert Air Force i Nord-Afrika og var med på å slå feltmarskalk Rommel. Mannen var en taktisk geni, kjent for innovative luftstrategier som andre piloter rett og slett ikke fikk til.

Men han levde også stort. Virkelig veldig stort.

En av hans samtidige beskrev Coningham som en som levde "som en renessansefyrste." Han hadde dyre smaker — fin vin, vakre blomster, alt etter boken. Og du vet hvordan det er med krigshelter: når æren ebber ut, begynner folk å stille ubehagelige spørsmål om hvor alle pengene kom fra.

Rykter svirret om at Coningham var involvert i en eller annen form for plyndring under krigen. Den britiske regjeringen tvang ham i praksis ut av RAF i august 1947. Ingen seremoni, ingen oppmerksomhet. Bare stille og tydelig: han var ferdig.

Etter den tvungne pensjoneringen var Coningham lost. Han visste ikke hva han skulle gjøre med seg selv. Så da januar 1948 kom og han trengte en ny start, bestilte han en flyreise til Karibia på Star Tiger.

Den avgjørelsen skulle bli hans siste.

Hva vi vet (og ikke vet) om den siste flygingen

Star Tiger dro fra London 17. januar 1948, med planer om å stoppe i Lisboa, Azorene og Bermuda før de nådde Jamaica og Cuba. Tjuefem passasjerer var om bord, pluss seks besetningsmedlemmer.

Fra starten av føltes noe litt feil. Flyets varmesystem fungerte ikke — passasjerene måtte pakke seg inn i tepper bare for å holde varmen. De var to og en halv time etter planen da de nådde Azorene, og de møtte noen harde vinder som holdt dem på bakken en stund.

Småproblemer, ikke sant? Den typen som skjer på enhver flyging.

Men her er det virkelig blir rart. Da Star Tiger tok av fra Azorene mot Bermuda 29. januar, hadde den flere passasjerer enn opprinnelig planlagt. Noen kilder sier at manifestet ble endret i siste liten. Og følg med her: flyet ble fløyet av et mannskap som aldri hadde jobbet sammen før. Nye kombinasjoner av piloter og mannskap, alle erfarne hver for seg, men ikke som en enhet.

På papiret skulle flygingen fra Azorene til Bermuda vært grei. Pilotene hadde fått forsikringer om at de hadde nok drivstoff. Værforholdene virket håndterbare. Flyet steg til cruisefart og alle slo seg til rette.

Så, klokken 00:43 den 30. januar, sendte Star Tiger en rutinemessig posisjonsrapport. Alt virket fint.

Tolv minutter senere ble flyet mørkt. Fullstendig stille. Ingen nødsignal, ingen SOS, ingenting. Det neste som skjedde var at flyet skulle lande på Bermuda — men det kom aldri fram.

Jakten på svar

Da Star Tiger ikke dukket opp på Bermuda, ble en massiv leteoperasjon satt i gang. Britiske og amerikanske militære ressurser ransaket Atlanterhavet i ukesvis. De søkte på øyer, drev drivverksanalyser, hele greia.

Vil du vite hvor enorm denne letingen var? Over 250 000 kvadratkilometer med hav ble dekket. Skip og fly fra flere land deltok. Innsatsen kostet en formue og tok tusenvis av arbeidstimer.

Og hva fant de?

Ingenting. Ikke en eneste vrakdel. Ikke én personlig gjenstand. Ikke noe tegn til at flyet noen gang hadde eksistert i den delen av havet.

Den offisielle etterforskningen endte med flere spørsmål enn svar. De spekulerte i alt: kanskje flyet styrtet i havet og sank så dypt at strømmene spredte alt. Kanskje det var en katastrofal strukturell svikt. Kanskje de fløy av kurs og gikk tom for drivstoff.

Men én teori har hengt ved mer enn alle andre: sabotasje.

Sabotasje-spørsmålet

Her er hva som gjør sabotasje-teorien så tiltalende — og så uhyggelig.

Star Tiger var en Avro Tudor, som i prinsippet var en sivil versjon av det krigstidige Avro Lancaster-bomberen. Disse flyene var ikke akkurat spisset teknologi i 1948. De ble ansett som litt utdaterte og, la oss være ærlige, litt upålitelige.

Mer viktig: det var alvorlige spørsmål om sikkerheten på BSAA-flyginger i denne perioden. Etter Coninghams tvungne pensjonering, svirret ryktene om at han kanskje hadde fiender som ville kneble ham. Noen etterforskere lurte på om en bombe kunne vært plantet om bord.

Men her er problemet: det finnes ingen konkret bevis som peker mot sabotasje. Intet motiv er noen gang bevist. Ingen gruppe har noen gang tatt på seg ansvaret. Det er bare spekulasjoner, hvisking og "hva om"-er.

Uansett forblir det faktum at et så stort, antatt luftdyktig fly bare kunne forsvinne uten spor dypt mistenkelig for mange. I en tid før moderne satellittsporing og sofistikert radar — var det virkelig mulig for et fly å forsvinne så fullstendig?

Kanskje. Men timingen — rett etter Coningham-kontroversen — får en til å lure, ikke sant?

En gåte som nekter å forsvinne

Det som fenger meg med Star Tiger-historien er ikke bare gåten i seg selv, men hvordan den speiler et bestemt øyeblikk i flyhistorie.

De sene 1940-årene var denne merkelige overgangsperioden. Andre verdenskrig hadde akkurat tatt slutt, og flyteknologien utviklet seg raskt — men sikkerhetsstandarder og regelverk hadde ikke helt tatt igjen. Flyselskaper presset ruter og kapasiteter som iblant overgikk hva teknologien pålitelig kunne levere.

BSAA utviklet et rykte for å være, la oss si, eventyrlystne i sin tilnærming til rutelegging og ruter. Det var hvisking om at hjørner ble kuttet, om at fly og mannskap ble presset forbi fornuftige grenser.

Star Tiger- og Star Dust-ulykkene bidro til slutt til at den britiske regjeringen overhalt hvordan sivilluftfart ble regulert og overvåket. Men det er kald trøst for de 31 menneskene som aldri kom hjem den natten.

Menneskelige elementet

Jeg blir stadig dratt tilbake til de menneskelige historiene i denne tragedien.

Det er Coningham, den feirede krigshelten hvis karriere endte i skandale, som flyr til Karibia for en ny start som aldri skulle komme. Det er kona hans, som venter på Jamaica, uten å noen gang vite akkurat hva som skjedde med ham. Det er de andre passasjerene — en blanding av militært personell, regjeringsfolk og vanlige reisende — alle med sine egne håp og reisemål.

Og så er det gåten som aldri er løst.

Femogsytti år senere vet vi fortsatt ikke hva som skjedde med Star Tiger. Flyet kan ligge i biter på havbunnen, spredt av dype strømmer. Eller kanskje det styrtet på en avsidesliggende øy vi ikke har undersøkt skikkelig. Eller kanskje — og dette er teorien som fanger fantasien — sabotasje-vinkelen var riktig hele veien.

Vi kommer sannsynligvis aldri til å vite med sikkerhet. Og jeg tror det er det som gjør historier som dette så urovekkende. Vi er vant til å ha svar, til å kunne slå opp ting og finne forklaringer. Men noen gåter gir rett og slett ikke fra seg hemmelighetene sine.

Alt vi kan gjøre er å huske: En gang, på en mørk januarnatt i 1948, fløy et fly som het Star Tiger ut i Atlanterhavet og kom aldri tilbake. Trettien mennesker forsvant i havet, og etterlot seg sørgende familier og et spørsmål som tiden ikke har klart å besvare.

Det er ganske tungt å tenke på, ikke sant?

Noen ganger lurer jeg på den siste sendingen, de tolv minuttene mellom den rutinemessige posisjonsrapporten og fullstendig stillhet. Hva skjedde i løpet av de tolv minuttene? Var passasjerene redde? Visste de at noe var galt?

Vi kommer aldri til å vite. Og kanskje er det den mest urovekkende delen av alt.