Dagen en ubåt forsvant
Tenk deg dette: Det er sent i mai 1968. Kalde krigen er i full gang, og spenningen mellom USA og Sovjetunionen ulmer like under overflaten — ordspill tiltenkt. USS Scorpion, en elegant Skipjack-klasse atomubåt, er ute på patrulje. Dette er ikke bare en hvilken som helst ubåt. Vi snakker om en av de raskeste og mest avanserte undervannsbåtene USA hadde bygget til da. Den kunne seile under vann i 33 knop, nesten usynlig, takket være den dråpeformede skroget som var designet for å være diskret fremfor å ligge på overflaten.
Mannskapet var rundt 99 mann — unge sjømenn, erfarne offiserer, alle frivillige for en av de mest krevende og farlige jobbene i militæret. Ingen melder seg til ubåttjenesten og tror det blir lett.
Den siste meldingen
Her er hva vi vet med sikkerhet: 21. mai 1968 sendte Scorpion sin posisjon — omtrent 400 kilometer sørvest for Azorene, en klynge av portugisiske øyer midt i Atlanterhavet. Ubåten drev med en hemmelig operasjon, fulgte et sovjetisk marineforsvar som marinen mistenkte målte NATO-lydsignaturer. (Tenk på det som et undervanns equivalent til at noen prøver å fotografere ditt militære radarutstyr.)
Ubåten meldte seg og sa den forventet å være tilbake 27. mai. Så enkelt var det, eller?
Bortsett fra at Scorpion aldri ble hørt fra igjen.
Leteaksjonen (for sent)
- mai visste admiralene at noe var alvorlig galt. Ubåten svarte ikke på kodede meldinger — meldinger som ubåter er trent til å bekrefte, uansett hva. Den 27. erklærte de offisielt at hun var savnet. Du kan forestille deg den vonde følelsen i magen på hver eneste admiral i Atlanterhavsflåten den dagen.
Her blir det uhyggelig: Flåtens undervannslyttesystem, kalt SOSUS, hadde faktisk fanget opp lyden av Scorpions skrog som imploderte da den sank under crush-dypet. Men ingen oppdaget det i tide. Dataene ble ikke behandlet raskt nok til å bety noe. Da noen endelig skjønte hva de hadde hørt, var Scorpion og alle 99 sjeler allerede på havets bunn.
Vraket ble funnet i oktober 1968, hvile på omtrent 3300 meters dyp rundt 650 kilometer sørvest for Azorene. Om bord var to atomvåpen. Det samme var atomreaktoren. Ingen av delene er noen gang hentet opp.
Så hva skjedde? Teoriene
Dette er der tingene blir frustrerende — og fascinerende. Marinen holdt en rettslig gransking, men kom aldri til en endelig konklusjon. Offisielt forblir tapet av Scorpion «uløst.» Men det har ikke stoppet folk fra å spekulere.
Torpedo-teorien
Den mest nevnte forklaringen er et torpedoulykke. Spesifikt tror noen eksperter at en «hot run» skjedde — et av de marerittaktige scenariene der en torpedo blir aktiv mens den fremdeles er inne i røret. Våpenets motor starter, og plutselig har du en live torpedo som peker mot ditt eget skrog.
Hvis det skjedde, hadde mannskapet sekunder på seg til å reagere. Et dokumentert forsøk var å snu ubåten vekk, i et forsøk på å utløse torpedoens sikkerhetsmekanisme. Og her er et interessant detalj: Scorpion rapporteres å ha snudd bort fra sin forventede kurs før den forsvant. Det er den typen ledetråd som holder etterforskere våken om natten.
Søppeldisponeringsteorien
En annen populær teori fokuserer på ubåtens søppeldisponering — TDU-en. Jeg vet, «søppeldisponering» høres hverdagslig ut, men på en ubåt kan selv hverdagslige systemer bli kritiske. TDU-en lot mannskapet kaste avfall over bord mens de var nedsenket. Problemet? Noen ubåter, inkludert Scorpion, hadde opplevd vanninntrengningsproblemer med dette systemet.
Her blir det skummelt: Hvis nok sjøvann flommet inn gjennom en sviktende TDU, kunne det vannet nå ubåtens massive bly-syre batteribank. Batterier og sjøvann blander seg ikke godt. En kortslutning, en gnist, kanskje en hydrogeneksplosjon fra batteriene som slipper ut gass... plutselig har du å gjøre med en katastrofal intern hendelse. Og husk, hydrogen er fargeløst og luktfritt — en tikkende bombe i et forseglet trykkskrog.
Batteribrønn-teorien
Når vi snakker om hydrogen, finnes det en annen batterirelatert forklaring. Undervannsbåtbatterier genererer hydrogengass under lading. I et lukket rom som en ubåt kan denne gassen hope seg opp til farlige nivåer. Én gnist — én liten, tilsynelatende ubetydelig gnist — og boom. En intern eksplosjon ville vært absolutt ødeleggende i det trange rommet.
De manglende brikkene
Her er hva som virkelig plager maritime historikere og etterforskere: Det kan finnes informasjon offentligheten fremdeles ikke har. De siste årene har forfattere som Ed Offley argumentert for at den offisielle fortellingen utelater betydelige detaljer. Kalde krigen var i full gang, og både USA og Sovjetunionen hadde grunner til å holde visse opplysninger hemmelige.
Kan sovjetterne ha vært involvert? Skjedde noe under denne etterretningsoperasjonen som vi ikke kjenner til? Disse spørsmålene hjemsøker oss som skygger på havets bunn.
Hvorfor denne mysteriet fremdeles hjemsøker oss
Jeg har alltid funnet USS Scorpion-historien spesielt uhyggelig fordi den representerer så mange lag av tap og mysterie. Det er de 99 mennene som aldri kom hjem, og som etterlot seg familier som aldri fikk noen avslutning. Det er det teknologiske mysteriet — tapet av en av Amerikas mest avanserte maritime eiendeler, med sin atomlast, aldri fullt ut forklart. Og det er den bredere konteksten av Kalde krigen, da hemmelighold ble verdsatt over nesten alt annet.
Vi lever i en tid der vi sender rovere til Mars og kartlegger menneskets genom, men det er fremdeles steder i våre egne hav vi ikke kan forklare. Scorpion hviler i evig mørke, en stålkiste som holder på hemmeligheter vi kanskje aldri fullt ut kan avdekke.
Kanskje det er den mest urovekkende delen. Ikke at vi mistet en ubåt, men at vi fremdeles ikke vet hvorfor. Og for familiene til de 99 mannskapsmedlemmene, leges aldri den usikkerheten.