Dagen Egypt sjokkerte verden
Tenk deg dette: Det er juli 1962, og du står midt i en egyptisk ørken. Støv pisker rundt ansiktet ditt. Så plutselig—BOOM—raketter skyter i været, den ene etter den andre, og forsvinner inn i skyene. Mengden jubler.
Det er akkurat det som skjedde da Egypts president Gamal Abdel Nasser viste fram landets nye missiler til verden. Det var en stor begivenhet. Her hadde Egypt bevist at de hadde kommet inn blant de store aktørene i militærmakt, og ærlig talt? Det skremte mange.
Men her blir det virkelig interessant.
Nazister i ørkenen? Virkelig?
Du lurer kanskje på hvordan Egypt—et land som egentlig ikke hadde noen rakettindustri—plutselig klarte å skyte opp missiler. Jo, Nasser hadde en smart (og ærlig talt ganske skummel) plan.
Etter at andre verdenskrig var over, ble en hel gjeng geniale, men moralsk belastede, tyske rakettforskere brått arbeidsledige. Amerikanerne tok noen. Sovjetunionen tok andre. Men noen av dem? De var fremdeles tilgjengelige for leie—og Nasser så en mulighet.
Ifølge historikerne tok Nasser kontakt med Reinhard Gehlen, en fascinerende skikkelse som ledet en etterretningsorganisasjon bemannet i stor grad av tidligere nazister. Gehlen koblet Nasser med Otto Skorzeny—en østerriker som hadde blitt kjent under krigen for å utføre sprø oppdrag, blant annet å redde Mussolini fra en fjellfestning. (Ja, virkelig. Mannen hadde solide ferdigheter.)
Skorzeny trente egyptiske kommandosoldater i omtrent et år. Men han koblet også Nasser med andre tyske raketteksperter, deriblant den legendariske Eugen Sänger og Wolfgang Pilz.
Møt Heinz Krug
Nå vil jeg fokusere på én spesiell kar: Heinz Krug.
Krug var Sängers nære kollega og fungerte egentlig som bindeleddet mellom de tyske forskerne og den egyptiske regjeringen. Fra rundt 1958 jobbet han som manager ved et forskningsinstitutt i Stuttgart og utviklet kontakter med egypterne. I 1960 drev han i praksis operasjonene fra et kontor i München, skaffet til veie og sendte rakettdeler til Egypt.
Han var, ifølge alle som kjente ham, helt avgjørende for hele operasjonen. Uten Krug som koordinerte alt, ville programmet slitt med å skaffe delene det trengte.
Og så en dag i 1962 gikk han ut av kontoret sitt og rett og slett... forsvant.
Hva skjedde med ham?
Dette er det store spørsmålet, og ærlig talt? Ingen vet med sikkerhet.
Den mest dramatiske teorien—og den som holder historikerne våkne om natten—er at Krug ble drept. Kanskje av israelsk etterretning, for å lamme Egypts missilprogram. Kanskje av vesttyske agenter som ikke ville at tysk teknologi skulle hjelpe arabiske nasjoner. Kanskje av noen helt annen med sine egne grunner.
Sannheten er at den kalde krigen var full av skyggefulle operasjoner og hemmelige drap. Landene prøvde stadig å sabotere hverandres våpenprogrammer med alle tilgjengelige midler. Så det er absolutt mulig at Krug ble et mål.
Men det er en annen mulighet: kanskje han rett og slett dro. Startet på nytt et annet sted med et nytt navn. Dro til Sør-Amerika eller et annet sted der tidligere nazister noen ganger fant tilflukt. Tross alt hadde han verdifulle ferdigheter og kontakter—kanskje han bestemte seg for at hele operasjonen var for farlig.
Hvorfor denne historien fortsatt fascinerer oss
Her er det som slår meg med hele denne historien: vi lever i en tid der informasjon er overalt. Vi kan slå opp nesten hva som helst med noen tastetrykk på telefonen. Og likevel forsvant denne mannen, og 60 år senere gjetter vi fortsatt.
Jeg tror det er derfor historier fra den kalde krigen er så fengende. Bak alle de politiske talene og atomsjakkpartiene var det virkelige mennesker som tok valg, tok risikoer, og noen ganger forsvant sporløst. Verden var et mye mer hemmelighetsfullt sted.
Det egyptiske missilprogrammet fortsatte å lykkes (i alle fall offentlig)—de rakettene i ørkenen var ekte. Men uten Krug må ting ha blitt vanskeligere. Og hans forsvinning er en av de uløste gåtene som minner oss på at historien er full av hull.
Det store bildet
Det som virkelig slår meg, er hvordan etterdønningene av andre verdenskrig skapte dette merkelige arbeidsmarkedet for forskere med blod på hendene. Disse mennene hadde hjulpet til med å bygge våpen for Hitler, og likevel konkurrerte flere land om ekspertise deres bare år senere.
Det er ingen behagelig sannhet, men det er historie. Supermaktene og regionale makter brydde seg egentlig ikke om moralske kvalifikasjoner da nasjonal overlevelse virket å stå på spill.
Så neste gang du hører om en mystisk spionhistorie eller et hemmelig våpenprogram, husk: bak hvert klassifisert dokument er det en floke av virkelige, kompliserte mennesker som tar valg under vanskelige omstendigheter. Noen av dem forsvinner til og med.
Men Heinz Krug? Hans hemmelighet tok han med seg i graven—hvis han i det hele tatt ligger i en.
Hva tror du skjedde med ham? Noen ganger er de beste gåtene de vi aldri løser.