Tarm-hjerne-koblingen er mer virkelig enn noensinne

Okei, jeg har skrevet om tarm-hjerne-koblingen en stund nå. Men denne nye forskningen? Den overrasket meg skikkelig.

Forskere ved University of Wisconsin-Madison har oppdaget at noen av oss går rundt med tarmbakterier som produserer et molekyl som kanskje sakte men sikkert fremskynder kognitiv nedgang. Og her er greia – du hadde sannsynligvis ingen anelse.

Hva er dette molekylet egentlig?

Forbindelsen heter imidazol propionat (forkortet ImP), og den lages av visse bakterier som lever i tarmene dine. Tarmbakteriene produserer den mens de fordøyer mat og genererer energi.

Her er det som er skikkelig kult: ikke alle har tarmbakterier som lager like mye av dette stoffet. Noen mennesker har relativt høye nivåer som flyter rundt i blodet, mens andre knapt produserer noe i det hele tatt.

«Vi snakker om mikrober som ikke engang trenger å være veldig tallrike for å ha en reell effekt på verten sin,» sa en av forskerne til meg (vel, til det vitenskapelige miljøet, men du skjønner).

Så hva er poenget?

Jo, når ImP kommer inn i blodet, kan den reise til andre deler av kroppen – inkludert hjernen. Og i museforsøk virket dette molekylet som om det økte opphopningen av de problematiske proteinene (beta-amyloid og tau) som er klassiske kjennetegn på Alzheimers sykdom.

Grunnleggende sett: ImP kan kanskje hjelpe disse skadelige proteinene å hope seg opp raskere enn de ellers ville gjort.

Men her blir det virkelig interessant.

Forskningsteamet så på blodprøver fra nesten 1 200 personer som var med i Alzheimers-forebyggende studier. De fant at deltakerne med høyere ImP-nivåer hadde langt større sjanse for å vise biologiske markører assosiert med demens – og da de sjekket kognitive testdata over tid, var mønsteret tydelig.

Folk med de høyeste ImP-nivåene opplevde den raskeste kognitive nedgangen.

Det er ikke en liten forskjell heller. Dette er den typen sammenheng som får forskere til å sette seg opp og ta hensyn.

Den genetiske overraskelsen

Som om ikke det var nok, oppdaget forskerne også noe fascinerende ved genetikken. Omtrent 43 % av folkene i studien deres bar en spesiell genetisk variant som var assosiert med betydelig høyere ImP-nivåer i blodet.

Her er den mistenkte mekanismen: denne genetiske forskjellen kan påvirke hvor effektivt nyrene dine filtrerer ImP ut av blodet. Hvis nyrene ikke fjerner det effektivt, blir mer værende i blodsirkulasjonen – og potensielt mer når hjernen over tid.

Og følg med nå: den samme genetiske varianten hadde allerede blitt koblet til økt Alzheimers-risiko i tidligere store genetiske studier. Forskerne hadde bare aldri skjønt hvorfor før nå.

Dette er et perfekt eksempel på hvordan vitenskap ofte fungerer – du finner en korrelasjon først, deretter bruker du år på å finne ut av den faktiske biologiske mekanismen bak.

Kan vi faktisk gjøre noe med dette?

Her er spørsmålet alle lurer på: betyr dette at vi kan forebygge eller bremse Alzheimers ved å angripe dette molekylet?

Forskerne tror det er en reel mulighet. En av dem sammenlignet det med kolesterol og statiner – millioner av mennesker med høyt kolesterol tar medisiner som senker nivåene og reduserer risikoen for hjertesykdom. I fremtiden kan det kanskje finnes en lignende tilnærming for ImP.

Det sagt, forvent ikke en enkel løsning med det første. Molekylet produseres når tarmbakterier fordøyer histidin – en aminosyre som er absolutt nødvendig for menneskelig helse og finnes i masse mat, spesielt proteinrik mat.

«Generelt sett ville det å forbedre kostholdet ditt sannsynligvis hjelpe,» bemerket en forsker. «Men det er ikke så enkelt som å si 'slutt å spise egg' eller 'ikke spis så mye rødt kjøtt.' Fordi du trenger histidin, og det er overalt.»

Poenget er godt. Vi skal ikke begynne å fortelle folk å unngå en essensiell aminosyre bare for å senke ett metabolitt.

Hva betyr dette for deg (for nå)

Jeg skal være ærlig – denne forskningen er spennende, men den er ikke på det stadiet der legen din kan teste ImP-nivåene dine og sette deg på behandling i morgen. Dette er tidligfaseforskning, og det ligger år med forskning foran oss.

Men her er det som jeg synes er genuint håpefullt ved dette arbeidet:

Vi blir stadig bedre på å forstå de spesifikke biologiske mekanismene bak Alzheimers sykdom. Og med spesifikke mekanismer kommer spesifikke mål for behandling. Jo mer vi lærer om disse stiene, jo nærmere kommer vi intervensjoner som faktisk kan fungere.

Tarm-hjerne-koblingen er reell, og den er mer innflytelsesrik enn vi noen gang har forestilt oss. Fordøyelsessystemet ditt er ikke bare i ferd med å bearbeide mat – det ser ut til å ha pågående samtaler med hjernen på måter vi bare begynner å forstå.

Ta vare på tarmhelsen din, spis godt, vær nysgjerrig på ny forskning – og kanskje en dag vil denne linjen av undersøkelser føre til noe som hjelper millioner av mennesker.

Vitenskap beveger seg sakte, men den beveger seg. Og noen ganger overrasker den oss.