Vi kan ha oversett bevis på utenomjordisk liv – og forskerne er bekymret

Okay, tidsavsløring: Jeg har brukt altfor mange sene kvelder på å google historier om romvesener. Roswell, UFO-er, «wow-signalet» – alt sammen. Men nylig kom jeg over noe som virkelig holdt meg våken, og det handler ikke om mystiske objekter på himmelen. Det handler om at vi kanskje er omgitt av bevis for utenomjordisk liv uten å skjønne det.

En gruppe forskere publiserte nylig en artikkel som i bunn og grunn sier: «Hei, har vi egentlig vurdert at vi kanskje overser ting?» Og ærlig talt? Argumentet deres er litt skremmende på en «gulvet er lava»-måte.

Problemet Ingen Snakker Om

Her er greia: Når forskere leter etter tegn på utenomjordisk liv, ser de etter det som kalles «falske positive». Du vet, når noe ser ut som det kunne vært utenomjordisk liv, men egentlig viser seg å være geologi som oppfører seg rart. Alle tenker på dette.

Men disse forskerne fokuserer på det motsatte problemet – falske negative. Det er når liv faktisk er der, eller har vært der, men vi bommer fullstendig på å oppdage det.

«Vi bør være oppmerksomme på disse falske negative resultatene,» sa hovedforfatter Inge Loes ten Kate, professor i astrobiologi ved Universitetet i Utrecht. «Det betyr at det er mangler i å gjenkjenne livets eksistens. Disse manglene er ennå ikke høyt på forskningsagendaen.»

Oversatt: Vi har vært så opptatt av å ikke lure oss selv at vi kanskje har slått for langt i den andre retningen. Vi kan stirre rett på bevis for utenomjordisk liv uten å vite om det.

Hvorfor Er Vi Så Dårlige På Dette?

Så hvorfor skulle vi miste noe sånt? Jo, det viser seg at det finnes en rekke måter bevis kan gli forbi oss:

Liv etterlater seg spor, men disse sporene varer ikke for alltid. På jorden har vi millioner av år med fossile record, men det er fordi planeten vår egentlig er en fossilproduksjonsmaskin. Andre planeter? Ikke så mye. Beviset kan rett og slett brytes ned, erosjoneres eller bli ødelagt over tid.

Signalene er for svake. Tenk deg noen som hvisker i en full idrettsstadion. Hviskingen er der, men prøv å høre den. Noen tegn på liv kan være til stede, men så svake at instrumentene våre rett og slett ikke fanger dem opp.

Vi bruker feil verktøy for jobben. Denne er spesiell. Vi designer romoppdrag for å lete etter spesifikke ting – spesifikke molekyler, spesifikke mønstre – men hva om liv der ute gjør sine egne ting? Hva om det er helt annerledes enn alt vi har forberedt oss på?

Det som virkelig fikk meg: ten Kate påpeker at vi har en tendens til å lete etter ting vi allerede kjenner til. Vi jakter egentlig på liv som ligner oss, eller i det minste ligner jordisk liv. Men det er litt som å gå på en jazzkonsert og bare lytte etter klassisk musikk. Du kommer til å gå glipp av poenget.

Et Steineksempel Som Vil Forfølge Deg

Forskerne bruker en analogi jeg ikke klarer å slutte å tenke på. Tenk deg dette: det er liv under en stein. Du ser på steinen ovenfra. Du ser ingenting uvanlig. Du går videre, overbevist om at steinen er død inni.

Men hvis du bare hadde snudd steinen, løftet den, sett under – du ville funnet et helt økosystem.

« nå tenk deg at den steinen er Mars,» sa ten Kate. «Eller Europa. Eller Enceladus. Vi ser fremdeles ovenfra.»

Dette knytter seg faktisk til noe fascinerende de nevner om Mars. I fjor oppdaget forskere jernholdige mineraler på den røde planeten som viser en type oksidasjon som er forskjellig fra nabomaterialene. På jorden ser vi bare slik oksidasjon som et resultat av at liv er til stede.

«Men betyr det nødvendigvis at vi har med liv i en utenomjordisk sammenheng å gjøre?» spør ten Kate.

Og ærlig talt? Ingen vet. Det kan være liv. Det kan være noe som etterligner livs kjemiske signaturer uten å ha noe med biologi å gjøre. Vi ser på noe interessant og kan bokstavelig talt ikke si hva det betyr.

Innsatsen Er Høyere Enn Du Tror

Nå kommer det som gjør at dette går fra «grei vitenskapelig utfordring» til «okay, faktisk ganske presserende». Forskerne påpeker to store konsekvenser av å miste bevis for liv.

For det første kan forskere gi opp lovende mål. Hvis vi søker et sted og finner ingenting, kan vi bestemme oss for at det stedet ikke er verdt å besøke igjen. Men hvis ingenting bare er resultatet av at vi er dårlige til å oppdage ting, har vi akkurat gitt opp en verden som kanskje kryr av mikrobiske skapninger.

For det andre – og dette holder meg våken om natten – hva om det finnes liv et sted, vi oppdager det ikke, og så begynner vi å utvinne der? Vi kan bokstavelig talt ødelegge liv vi aldri visste var der.

«Vi investerer for tiden betydelige summer i oppdrag som kanskje må designes annerledes,» sa ten Kate. «Romoppdrag og instrumenter er designet for å oppdage potensielle tegn på liv, men risikoen for å overse noe tas ikke hensyn til.»

Uff. Det er mye skattepenger som potensielt går til feil tilnærming.

Kan Kunstig Intelligens Redde Oss?

Her ble jeg litt håpefull. Forskerne antyder at kunstig intelligens kan være en gamechanger. AI-systemer trent til å identifisere mønstre kan kanskje se sammenhenger eller signaler som menneskelige observatører fullstendig overser.

Tenk på det: hjernene våre er kablet til å lete etter kjente mønstre. Vi evolverte til å oppdage rovdyr i gresset, gjenkjenne ansikter, merke bevegelse. Men utenomjordisk liv? Det er ikke i vårt evolusjonære verktøysett. AI har ikke disse biasene. Den kan se på data og si «hei, disse to tingene henger sammen» selv om den sammenhengen ikke gir noen intuitiv mening for oss.

Det kan hende det trengs en silisium-hjerne for å gjenkjenne det våre karbonbaserte hjerner bokstavelig talt ikke kan forestille oss.

Hva Nå?

Forskerne etterlyser en ny tilnærming. I stedet for bare å bygge instrumenter for å oppdage liv og håpe på det beste, vil de at forskere aktivt skal prøve å finne ut hva de kanskje overser. Det betyr:

• Flere labeksperimenter som tester hvordan liv kan etterlate seg spor vi ikke forventer
• Bedre modellering av hvordan falske negative kan se ut
• Designe oppdrag med «hva om vi tar feil?» som et kjernespørsmål
• Faktisk prøve å bevise at vi overser noe, i stedet for bare å håpe vi finner noe

«Vi går derfor inn for utvikling av en målrettet forskningsstrategi som systematisk tar tak i disse risikoene,» sa ten Kate.

Jeg elsker dette. Det er egentlig vitenskapen som sier «vet du hva? Vi bør nok dobbeltsjekke dobbeltsjekkingen vår.»

Min Mening

Det som virkelig fascinrer meg ved hele denne diskusjonen: Vi prøver å svare på et av de største spørsmålene mennesker noensinne har stilt – «Er vi alene?» – og vi gjør det med verktøy som kanskje er fundamentalt feil for oppgaven.

Og ærlig talt? Jeg synes det er både skremmende og merkelig trøstende. Skremmende fordi vi kanskje er én oversett melding unna å aldri vite at vi deler universet med noen. Trøstende fordi det betyr at letingen ikke er over. Hvert nullresultat, hver «vi fant ingenting» kan bare være resultatet av at vi er dårlige til å lete.

Kanskje er det en planet der ute full av liv, og vi har allerede besøkt den. Vi har tatt prøver. Kjørt tester. Publisert artikler som sier «yep, ingen liv der.» Og de små romvesenmikrobene sitter der bare og ler på sin mikroskopiske måte.

Eller kanskje – og dette velger jeg å tro – det faktum at forskere nå tenker på dette problemet betyr at vi blir smartere. Vi stiller spørsmål ved antakelsene våre. Vi bygger bedre verktøy og stiller bedre spørsmål.

Universet er sannsynligvis fullt av liv. Vi er bare i startfasen av å finne det.

Og ærlig talt? Det gjør letingen enda mer spennende.