Forskere har funnet ut hvordan du kan lage informasjonskapsler av plastavfall
Okay, du må sette deg ned for dette.
Forskere har knekt koden for å gjøre plastavfall om til faktiske, spiselige informasjonskapsler fulle av protein. Og før du spør — ja, jeg sa informasjonskapsler. Den typen du spiser. Laget av plast. Dette er ikke noe lite hobbyprosjekt i en kjeller. Forskningen er så seriøs at NASA følger nøye med, fordi dette kan være nøkkelen til å mette astronauter på Mars en dag.
Jeg vet hva du tenker: "Leste jeg det der riktig? Plast... informasjonskapsler?"
Jo. Det gjorde du.
Melkekua som forklarer alt
La meg prøve å forklare dette uten at hjernen din tar skade. Dr. Lahiru Jayakody ved Southern Illinois University Carbondale bruker en sammenligning som jeg rett og slett ikke kan slutte å tenke på:
Tenk på når du drikker et glass melk. Kuene spiste gress, men du spiser jo ikke gress, eller? Kuas kropp tok gresset, brøt det ned gjennom sine naturlige prosesser, og forvandlet det til noe helt annet — melk.
Det samme skjer her med plast og gjærsopp.
Plasten ender faktisk ikke opp i informasjonskapselen. Den går gjennom så mange biokjemiske transformasjoner (takket være noen svært sultne, genmodifiserte gjærsopper) at når du endelig spiser det ferdige produktet, får du bare de gode tingene — proteiner, fett, vitaminer. Plasten er bare utgangsmaterialet som setter hele prosessen i gang.
Hvordan lager man egentlig en plastkjeks?
Godt spørsmål. Her blir det skikkelig sci-fi.
Først trenger du riktig type plast. Teamet bruker spesifikt PET — det materialet vannflasker og matemballasje er laget av. De valgte det med vilje fordi det er tryggere enn andre plasttyper som kan inneholde giftstoffer eller de skumle «evighetskjemikaliene» (PFAS) vi stadig hører om.
Deretter kommer nedbrytningsfasen. Plasten utsettes for ekstremt høye temperaturer (rundt 260°C) og knusende trykk — tenk dypere enn en kilometer under vann. Dette bryter plasten ned til karbonrike organiske forbindelser.
Så får genmodifisert gjær fest. Forskerne mater denne nedbrutte plastblandingen til gjæren sammen med landbruksavfall som maisplanter. Gjæren setter i gang en skikkelig fest, bryter ned alt og bygger det opp igjen til enklere molekyler: lipider, syrer, proteiner, vitaminer.
Resultatet? Ifølge forskerne: «Ikke attraktivt nok til å spise rett ut av boksen.» Så de ble kreative.
De tilsatte søtstoffer, fiber, stivelse, vaniljearoma og betakaroten for farge. Deretter 3D-printet de hele greia til en liten rund informasjonskapsel med den greske bokstaven μ (my) i midten — som symboliserer «microbite.»
Søtt, ikke sant? En bitte liten kjeks laget av søppel.
Hvorfor bør du bry deg (bortsett fra «Wow, det var rart»-faktoren)?
Her blir det faktisk viktig.
Romskip kan ikke frakte all maten astronautene trenger. Regnestykket er brutalt — hvert pund med last koster formuer å skyte opp. Så istedenfor å bringe mat til en flerårig Mars-ferd, kan fremtidige astronauter heller ta med seg fabrikken som lager mat. Plastavfall fra selve romferden kan bli råmateriale.
Men det som får meg virkelig opp av stolen, handler om mer enn bare romfart: Dette kan hjelpe mennesker på Jorda også. Katastrofeområder der vanlige matforsyningskjeder er ødelagt. Fjerntliggende forskningsstasjoner i Antarktis. Undervannsbåter på lange oppdrag. Overalt der det er vanskelig å få tak i fersk mat, kan denne teknologien teoretisk sett redde liv.
Vi produserer omtrent 400 millioner tonn plastavfall hvert eneste år. Hva om bare en brøkdel av det kunne blitt til næring?
Min ærlige mening
Jeg gikk gjennom omtrent fem følelser da jeg leste om denne forskningen:
- Sin usikkerhet (plastkjeks?)
- Nysgjerrighet (hvordan i all verden fungerer dette?)
- Lett kvalme (plast, virkelig?)
- Håp (dette kan faktisk hjelpe folk)
- Begeistring (framtida er så rar og fantastisk)
Virkeligheten er at vi fremdeles er langt unna at disse informasjonskapslene dukker opp på noens meny. Teamet søker om FDA-godkjenning for smakstester på mennesker. Vi trenger mye mer sikkerhetstesting. Og å skalere dette opp fra laboratorieforsøk til faktisk produksjonsklar mat til romferder er et kjempestort sprang.
Men alikevel. Alikevel.
Vi snakker om å fundamentalt tenke om avfall som en ressurs. Om å lukke sløyfer i matsystemene våre. Om menneskehetens stille, målbevisste push mot å bli en flerplanetær art — én rar liten informasjonskapsel om gangen.
Jeg vet ikke med deg, men jeg heier skikkelig på plastkjeksene.