Hvite dverger vi aldri så

Jeg må innrømme det—denne historien fikk meg til å tenke at vi kanskje bør være litt mer ydmyke om alt vi tror vi vet om vårt eget kosmiske nabolag.

Astronomer kunngjorde nylig at de hadde funnet fire hvite dverger i relativt nærheten av Jorda—alle innenfor 65 lysår. Det er praktisk talt like rundt hjørnet, i romtermer. Og her er greia: de har skjult seg i fullt syn hele tiden.

Stjerner i forkledning

Hver av disse hvite dvergene har en følgesvenn—en rød dverg, for å være presis. Røde dverger er de mindre, kjøligere, men overraskende langlivede medlemmene av stjernefamilien. De er også mye lysere i synlig lys enn hvite dverger.

Så da astronomene studerte disse systemene med vanlige optiske teleskoper, så de bare de røde dvergene og antok at det var hele historien. De hvite dvergene ble rett og slett druknet av sine lysere partnere.

Dr. Mairi O'Brien fra University of Warwick uttrykte det godt: «Det minner oss om at selv i vårt eget kosmiske nabolag kan vi fremdeles finne overraskelser hvis vi leter på riktig måte, med riktige bølgelengder.»

Hun har absolutt rett. Vi har brukt tiår på å katalogisere stjerner nær Solen, og likevel har disse fire gjemt seg rett der.

Voblingen som avslørte dem

Så hvordan oppdaget forskerne disse kosmiske kameleonene? De la merke til noe interessant—de synlige røde dvergene stod ikke stille. De voblet litt, beveget seg mot og vekk fra Jorda i et rytmisk mønster.

Denne voblingen skjer når en usynlig, men massiv gjenstand drar i stjernen mens den kretser. Tenk på det som å se en hundeeier som blir dratt litt fremover hver gang den energiske valpen spinner rundt. Den lille bevegelsen avslørte de hvite dvergenes tilstedeværelse.

27-års mysteriet

Et av disse systemene, kalt G 203-47, er spesielt fascinerende. Ligger bare 25 lysår unna, og det holdt på hemmeligheten sin i 27 år etter at astronomer først oppdaget voblingen.

Tjueni år! Det er praktisk talt en hel karriere for noen forskere. Men her er det som gjør G 203-47 virkelig interessant: det er nå offisielt den niende nærmeste hvite dvergen til Solen vår.

Og den er merkelig. Virkelig merkelig.

Når stjerner ikke følger reglene

Normalt, når to stjerner kretser nær hverandre, har de en tendens til å bli «tidevannslåst.» Det er når gravitasjonskraften mellom dem får dem til å rotere med samme hastighet som de kretser—litt som Månen alltid viser samme side mot Jorda.

I G 203-47 kretser den røde dvergen rundt sin hvite dverg-venn på bare under 15 dager. Du ville forventet at den røde dvergen spinner rundt sin egen akse omtrent like fort på grunn av tidevannslåsning. Men her er gåten: den bruker over 100 dager på én rotasjon.

Det er altfor sakte. Stjernen spinner som om den er på en avslappet søndagstur når den egentlig burde spinne som en kunstløper i hurtige piruetter.

Dr. David Wilson fra University of Colorado Boulder forklarte at dette tyder på at de to stjernene ikke har hatt samme historie. Noen binære systemer har sannsynligvis hatt intense, lange interaksjoner tidlig som låste dem sammen. Men andre, som G 203-47, ser ut til å hatt mildere, kortere møter som lot dem komme ut av synk.

Hvorfor betyr dette noe?

For det første lar oppdagelsene forskerne oppdatere tellingen av hvite dverger i vårt lokale stjernenabolag. Teoretiske modeller spådde at vi burde finne omtrent 4 til 5 av disse tettkretsende parene med hvit dverg og rød dverg innenfor 65 lysår fra Jorda.

Forskerne fant akkurat fire. Det er en fin bekreftelse av modellene våre—men det åpner også nye spørsmål om hvordan disse systemene dannes og utvikler seg.

Jakten fortsetter

Her er det som virkelig fikk meg til å tenke: forskerne anslår at bare rundt 30 prosent av nærliggende røde dverger er skikkelig undersøkt for skjulte hvite dverg-ledsagere. Og de tror det kan være 9 eller 10 flere binære systemer som gjemmer seg bare i vårt lokale stjernemiljø.

Det er mange stjerner vi ennå ikke har møtt.

Professor Pier-Emmanuel Tremblay fra University of Warwick sa det godt: «Hvis vi legger inn mer målrettet innsats i å observere røde dverger, vil vi kanskje finne flere overraskelser som dette.»

Det får en til å lure på hva annet som er der ute, skjult bare utenfor våre nåværende deteksjonsmetoder. Universet har en evne til å minne oss på at det alltid er mer å oppdage—selv i vår egen bakgård.

Noen ganger må du bare se fra riktig vinkel for å se hva som virkelig er der.