Gjett hvem som også hadde øynene på denne gode tomta?

Her er en morsom tanke: Du kjører nedover en autobahn i sørvest-Tyskland, kanskje i 200 kilometer i timen (helt lovlig der, ingen dom). Og under dekkene dine ligger... en annen motorvei. En som ble bygd for rundt 2000 år siden av folk i sandaler.

Det er stort sett hva som skjedde med bygningsarbeiderne som jobba med A8 ved den lille tettstedet Drackenstein. De skulle bare utvide veien fra fire til seks felt — helt standard infrastrukturtilbud — da noen plutselig sa: "Hva i all verden er dette hvite kalksteinet?" Spoiler: det var ikke geologisk flaks. Det var romersk ingeniørkunst.

Utgravningsteamet har nylig avdekket en drøyt 90 meter lang strekning av den gamle Alblimesveien, og for å si det rett ut: denne veien er nydelig. Hvit jura-kalkstein, lagt ut i pene rader, akkurat den typen kompulsive romerske byggekvalitet som gjorde at romerne hadde veier andre oldtidsfolk bare kunne drømme om. Noen var veldig nøye med veikvaliteten for 20 århundrer siden.

Hvorfor denne veien var viktig

Alblimesveien var ikke bare en landevei som knytta sammen landsbyer. Dette var hovedpulsåren mellom de romerske festningene ved Rottweil og Heidenheim an der Brenz, som skar rett over Swabiske Alp-platået. Og romerne valgte ikke denne ruta tilfeldig — de valgte den fordi landskapet bokstavelig talt ga dem en gave.

Den Swabiske Alpen er et langt, særprega platå som strekker seg over 190 kilometer gjennom det som nå er sør-Tyskland. Dette landskapet har personlighet. Hauger, daler, det hele. Og romerne, som var slue militære planleggere, så på dette terrenget og tenkte: "Ja, her setter vi opp festningene våre og knytter dem sammen med veier."

Veien ble sannsynligvis bygd i keiser Vespasians regjeringstid (det vil si 69-79 e.Kr., for de som holder oversikt). Så når du regner på det, er denne motorveien eldre enn dagens motorvei med omtrent 1950 år. Og likevel: her står vi og utvider gjennom samme naturlige korridor.

Men vent, det er mer

Gjenstandene de har funnet er ærlig talt prikken over i'en. Arkeologer fra to spesialistfirmaer — fodilus og ArchaeoBW — har metodisk gravd seg gjennom området, og de har funnet noe skikkelig kult:

• En romersk mynt som muligens viser keiser Domitian
• Jernspiker fra romerske militærstøvler (tenk på historiene de sålene kunne fortalt)
• En gravurne fra sen bronsealder — noe som betyr at folk bodde her lenge før romerne kom
• En bronsepinne med rulleformet hode (motepiken var visst viktig også for 2000 år siden)
• Funn som tyder på en keltisk bosetning

Den siste punkten får meg. Vi snakker ikke bare om romersk historie her. Vi snakker om lag av menneskelig tilstedeværelse — keltere først, deretter romerne som bygde oppå, og nå oss. Det er som verdens mest tålmodige arkeologiske lagkake.

Dr. René Wollenweber fra Delstatskontoret for monumentvern sa det fint: "Folk her på den Swabiske Alpen fortjener å bli kjent med sin kulturhistorie." Og ærlig talt? Han har rett. Dette er ikke bare Tysklands historie — det er vår historie. Mennesker har navigert, bygd og satt preg på akkurat dette stedet i årtusener.

Herre jemini, det som får gåsehud

Utgravningsteamene har dekka omtrent to tredjedeler av området så langt, og de håper de vil finne bevis for en veistasjon — altså et romersk hvilepunkt der reisende kunne få vognene reparert, bytte hester, eller bare ta seg noe å spise. Tenk på en rasteplass, men med toga.

Men her er hva som virkelig griper meg: Dr. Wollenweber påpekte at "plasseringen av moderne hovedveier er på ingen måte urelatert til historiske kommunikasjonslinjer." I mange tilfeller, sa han, "avgjør geografien de samme naturlige korridorene som romerske ingeniører allerede utnyttet."

Tenk på det.

Romerne så på dette landskapet, fant den mest praktiske ruta, og bygde veien der. Og nå, rundt 2000 år senere, utvider vi en autobahn gjennom samme korridor. Terrenget har ikke forandra seg. Logikken har ikke forandra seg. Vi har kanskje bedre maskiner og finere materialer, men når det kommer til hvor en vei bør gå, traff romerne stort sett blink.

Det er noe både ydmykende og merkelig betryggende ved det. Vi er kanskje ikke så annerledes fra dem, egentlig. Vi ville begge effektivt fra punkt A til punkt B. Vi respekterte begge (bevisst eller ikke) hva landet prøvde å fortelle oss.

Hvorfor dette betyr noe

Se, jeg vet hva du tenker: "Greit, artig historie, men hvorfor skal jeg bry meg om noen gamle steiner?" Rettferdig spørsmål.

Her er hvorfor: historien er ikke død. Den ligger bokstavelig talt under føttene våre. Hver gang vi graver, hver gang vi bygger ut, får vi en sjanse til å lære noe nytt om hvem vi var. Og viktigere: disse oppdagelsene minner oss på at vi er en del av en mye lengre historie.

Romerne bygde veier som skulle vare i årtusener. De grunnla bosetninger som ville vokse til moderne byer. De skapte infrastrukturenettverk så effektive at vi i noen tilfeller fortsatt bruker dem som maler i dag. Det er ikke bare historie — det er ingeniørarv.

Og her er det vakre: moderne arkeologer kjemper ikke imot fremskrittet. De jobber sammen med det. Delstatskontoret for monumentvern ser disse utgravningene ikke som hindringer for utvikling, men som nødvendige følgesvenner til den. Infrastruktur og kulturarv, hånd i hånd.

Når A8-utvidelsen endelig er ferdig, vil biler susa over dette platået akkurat som romerske legioner en gang gjorde. Men nå, alle som kjører gjennom, vil vite — selv om det bare er underbevisst — at dette landet alltid har vært et veikryss. Et sted der folk kommer, bygger og setter preg.

Og kanskje, bare kanskje, vil noen 2000 år fra nå grave opp en strekning av vår motorvei og lure på oss også.

Kilde: Popular Mechanics — Engineers Widening an Autobahn Just Unearthed a Roman Superhighway