Overraskende funn på Pluto: Kan det virkelig flyte væske der ute i mørket?

La meg være ærlig med deg. Jeg elsker romnyheter som får meg til å føle at universet er mye rarere enn vi tror.

Her er et godt eksempel: Forskere har nettopp kunngjort at det kanskje flyter væske på Pluto akkurat nå. Ikke vann, altså — vi snakker flytende nitrogen. Men altså. Væske. På en verden vi før trodde var bare en stor, død iskule.

Hva fant de?

Beviset kommer fra romsonden New Horizons — den lille, fantastiske sonden som fløy forbi Pluto i 2015 og ga oss de første ordentlige nærbildene av denne fjerne verden. Forskere har gransket bildene siden den gang, og nylig la de merke til noe interessant ved Sputnik Planitia — den enorme hjerteformede glipæren som dekker deler av Plutos overflate. (Ja, Pluto har et hjerte. Og det er ganske vakkert.)

Den nordlige delen av denne glipæren har mørke linjer og flekker som går gjennom den. Da forskerne tok en nærmere kikk, skjønte de at disse merkene ligner på det du ser på Jordens glipærer når flytende vann er til stede. Tenk på Grønlands innlandsis — de mørke stripene dukker opp akkurat der vann har samlet seg eller rent over overflaten.

Hva betyr dette?

Forskertroet nå at flytende nitrogen sannsynligvis stiger opp fra dypet under overflaten, finner veien gjennom sprekker og kanaler, og iblant bryter gjennom for å fukte glipærens frosne utside.

Her blir det virkelig spennende. Modeller tyder på at nitrogenis på bunnen av Sputnik Planitia — is som er flere kilometer dyp — faktisk kan smelte under de rette forholdene. Varmen og trykket nedenifra kan skape lommer med flytende nitrogen. Og akkurat som magma beveger seg gjennom jordskorpen eller vann spruter opp fra geysirer, kan denne væsken presses oppover gjennom smale kanaler mot overflaten.

Når den kommer dit, vil den kanskje ikke bli værende for alltid (Pluto er tross alt utrolig kaldt), men den kan bevege seg over glipæren en stund og etterlate seg de karakteristiske mørke merkene.

En liten verden som aldri slutter å overraske

«Pluto slutter aldri å overraske oss,» sa Dr. Alan Stern, som ledet forskningen. Og ærlig talt? Det sitatet fanger godt hvordan mange av oss føler for denne lille verden.

For vi burde virkelig ha lært leksen nå. Da Voyager fløy forbi Triton, Neptuns måne, helt tilbake i 1989, oppdaget den geysirer som fosset opp fra overflaten. Triton er enda kaldere enn Pluto. Hvis Triton kan ha aktiv geologi, hvorfor ikke Pluto?

Det virkelig ydmykende? Vi har bare sett omtrent halvparten av Pluto i høy oppløsning. Det er så mye mer å utforske. Den andre halvdelen kan inneholde enda flere overraskelser — kanskje enda mer bevis for at denne fjerne verden ikke er så død som vi en gang antok.

Solsystemet er mer levende enn vi trodde

Det jeg synes er mest spennende, er hva dette forteller oss om hvor dynamisk solsystemet vårt egentlig er. Vi blir stadig overrasket over å finne væske på de mest usannsynlige stedene:

• Mars hadde gamle elver
• Europa har sannsynligvis et underjordisk hav
• Titan har innsjøer og regn av metan
• Pluto har kanskje glipærer av flytende nitrogen

Universet er ikke så stille og statisk som vi kanskje har forestilt oss. Selv i de mørkeste, kaldeste hjørnene av nabolaget vårt skjer det ting. Is smelter. Væsker beveger seg. Og et sted der ute folder det seg ut merkelig kjemi på måter vi aldri hadde spådd.

Det får en til å lure på hva annet som venter på å overraske oss, ikke sant?