Ørkenens best bevarte hemmelighet
Ok, jeg må innrømme noe. Da jeg først hørte om denne oppdagelsen, måtte jeg lese overskriften to ganger. Eldre hajer... i den egyptiske ørkenen? Det gir ikke engang mening, eller hva? Sand, pyramider, mumier – ikke akkurat hajens territorium.
Men her er saken: For millioner av år siden var Egypt ikke Egypt i det hele tatt. Det var et undervanns-eventyrland.
Forskere fra Kairo-universitetet har nylig avdekket fossile tenner fra fem utdøde hajarter i Egypts vestlige ørken, nærmere bestemt på et område kalt Abu-Tartur-platået. Dette er ikke bare en kul fest-faktum – det former faktisk om hva vi vet om forhistorisk marint liv i Nord-Afrika.
Da Egypt var et hav
La meg male et bilde for deg. Det er krittiden, et sted mellom 66 og 145 millioner år siden. Planeten er mye varmere enn den er i dag – vi snakker om 6 til 14 grader Celsius varmere. Polene? I hovedsak isfrie. Og akkurat der Sahara-ørkenen ligger nå? Et vidstrakt tropisk hav, varmt og rikt på liv.
Dette var ikke noe grunt pytthull, heller. Vi snakker om et blomstrende marint økosystem, fra små plankton til skremmende marine reptiler som lurte i dypet. Og selvfølgelig, mange hajer, som slukte fisk og alt annet de kunne få plass til i de gapende munnen.
Da havet til slutt forsvant over millioner av år, etterlot det hemmelighetene sine begravet i berggrunnen. Og disse hemmelighetene graves nå opp – bokstavelig talt, i en aktiv fosfatgruve.
Tenner, tenner og enda flere tenner
Her er hva som fikk meg til å le høyt: Forskerne fant tenner. Bare tenner. Nå, hvis du er som meg, tenker du kanskje «vel, det er litt skuffende – hvor er resten av hajen?»
Men vent – hajtenner er faktisk en stor sak innen paleontologi. I motsetning til skjelettene deres, som er laget av brusk (ikke bein), fossiliseres hajtenner vakkert. Og de forteller oss mye om hvordan disse skapningene levde.
Teamet oppdaget syv ulike arter totalt, hvor fem er nyidentifisert i denne regionen. Noen hadde tenner som var brede og flate, andre slanke og nåleaktige. Noen hadde glatte kanter, mens andre så ut som de hørte hjemme i en skrekkfilm – taggete og skarpe nok til å få ethvert bytte til å tenke seg om.
En art, Squalicorax bassanii, hadde tenner så ekle at de ærlig talt ser ut som noe fra en mareritt. En annen, Scapanorhynchus raphiodon, hadde lange, vampyr-tann-lignende tenner til tross for at den var en relativt liten haj. Og Squalicorax pristodontus hadde de brede, flate, taggete kjevene – litt som en forhistorisk søppelknuser.
Hva dette forteller oss om eldgamle økosystemer
Her blir det virkelig interessant. Disse ulike tannformene var ikke tilfeldige – de representerer ulike jaktstrategier og kosthold. Mangfoldet funnet ved Abu-Tartur tyder på at flere hajarter delte samme farvann, men skapte sine egne nisjer for å unngå direkte konkurranse.
Det er som en forhistorisk dagligvarebutikk, bortsett fra at kundene alle prøvde å spise hverandre.
Forskerne tror at dette overflødige livet ble opprettholdt av noe som kalles «fosforitter» – fosfatrike bergarter som i praksis fungerte som gjødsel for hele økosystemet. Næringsstoffer ville strømme opp fra havbunnen, nære små organismer i bunnen av næringskjeden, som næret større fisk, som næret hajene, og så videre oppover kjeden.
«Fosfatene drev intens primærproduktivitet som opprettholdt et mangfoldig