Da forskerne tok skikkelig feil – og det viste seg å være fascinerende
La meg innrømme noe: Jeg digger historier der forskere oppdager at de har tatt feil. Ikke fordi jeg liker å se eksperter snuble, men fordi de øyeblikkene som regel fører til noe mye mer interessant enn det opprinnelige svaret.
Her er det ferskeste eksempelet. Og det er et skikkelig godt et.
En krater under Oklahoma
Under den lille byen Ames i Oklahoma ligger et enormt meteor-krater begravd dypt nede i bakken. Dette er ikke noen liten grop – vi snakker om en krater på flere mil i diameter som i dag er blitt en viktig produsent av olje og gass.
I lang tid trodde forskerne at dette krateret stammet fra en stor kosmisk hendelse kjent som den ordoviciske meteoreventen, som skjedde for rundt 467 millioner år siden. Altså da jorden tydeligvis hadde et Saturn-lignende ring-system laget av asteroiderester. (Ja, du leste riktig. Jorden. Med ringer. Helt villt, ikke sant?)
Men så kommer det interessante.
Ny forskning snur alt på hodet
Et team fra University of Texas i Austin har nettopp publisert forskning som viser at Ames-krateret slett ikke tilhører den gamle ring-byggende hendelsen. I stedet er det nesten 100 millioner år yngre. Meteoritten slo ned for omtrent 370 millioner år siden, i løpet av det som kalles sen devon-tid.
Hvordan i all verden kunne forskerne ta så feil før?
Den opprinnelige dateringen var basert på konodont-fossiler – tiny tenner fra gamle ål-lignende skapninger funnet i kraterets bergarter. Disse små fyrene levde i ordovicium, så forskerne antok at nedslaget også skjedde i deres tid.
Men her er greia med meteor-nedslag: De er utrolig voldsomme. Da steinen fra verdensrommet traff Oklahoma, rørte den opp massive mengder eldre bergart og materiale. Så de konodonte tennene var sannsynligvis allerede millioner av år gamle da de ble blandet inn i krateret. Nedslaget bevarte dem, men det lagde dem ikke.
Løsningen: minikrystaller som tidskapsler
Hvordan klarte så UT-teamet å løse gåten? De vendte seg til zirkon-krystaller.
Hvis du ikke kjenner til zirkon fra før, kan du tenke deg bitte små tidskapsler laget av krystall. Disse små fyrene er utrolig holdbare og kan dateres radiometrisk med imponerende nøyaktighet. Forskerne datert zirkon-krystaller fra granitt som var endret av nedslagets varme, og hver metode de prøvde pekte mot samme yngre dato.
«Uansett hvilken teknikk vi brukte, fikk vi dette yngre signalet,» sa prosjektleder Elizabeth Catlos. Det er forsker-snakk for «vi ble ved å sjekke på nytt fordi vi ikke kunne tro det selv».
Hvorfor spiller dette noen rolle?
Denne nye tidslinjen plasserer Ames-nedslaget rett rundt det frasnian-famenniske masseutryddelses-hendelsen, som skjedde for omtrent 372 millioner år siden. Dette var et katastrofalt øyeblikk som utslettet en stor del av det marine livet på jorden.
Og det åpner opp et genuint fascinerende spørsmål: Ble masseutryddelser utløst av kosmiske hendelser som meteor-nedslag, eller av krefter inne i jorden selv, som massive vulkanske utbrudd?
«Denne forskningen tar i praksis en viktig brikke bort fra den ordoviciske meteoreventen og legger den inn i den frasnian-famenniske,» som Catlos uttrykte det. Med andre ord: et bevis for «meteorer forårsaket utryddelser»-teorien har blitt flyttet til et annet åsted.
Forskerne ønsker å bruke denne zirkon-dateringsteknikken på flere nedslagssteder over hele Nord-Amerika. Hvis vi kan bygge en mer nøyaktig tidslinje over disse kosmiske kollisjonene, kan vi kanskje endelig begynne å forstå hva som egentlig ligger bak jordens største utryddelses-hendelser.
Jeg vet ikke med deg, men jeg synes det er merkelig trøstende at vi fortsatt setter sammen brikker av jordens historie som detektiver på et åsted. 400 millioner år er nesten umulig å fatte, og likevel sitter vi her og knekker opp bitte små krystaller for å finne ut akkurat når en stein fra verdensrommet omformet en del av Oklahoma.
Vitenskapen er ganske kult noen ganger.
Kilde: Forskere ved University of Texas i Austin, publisert i Meteoritics & Planetary Science (2026)