Stopp opp! Ny forskning: Keto kan øke kreftrisikoen – men kanskje bare i én del av kroppen

Jeg må bare dele dette med deg, for jeg ble virkelig overrasket. Hvis du er som meg og har hørt énøy og neonlys-ros om ketogen diett de siste årene, kan dette få deg til å stanse opp midt i frokosten.

Forskere ved MIT publiserte nylig en studie i Nature som er som en uventet plot-twist. De fant at keto-dietten – en av de mest populære vekttapprogrammene akkurat nå – kanskje faktisk kan øke kreftrisikoen i én bestemt del av kroppen.

Men her er det virkelig interessante: samtidig kan den kanskje redusere risikoen et annet sted.

Keto-forklaringen (du vet sikkert dette allerede)

La meg raskt oppsummere. En ketogen diett er høy på fett, veldig lav på karbohydrater, og moderat på protein. Ved å kutte karbohydratene tvinger du kroppen til å slutte med sukker som hoveddrivstoff og heller brenne fett.

Når kroppen bryter ned alt dette fettet, produserer den noe som kalles ketonlegemer – tenk på dem som et alternativt drivstoff. Den mest vanlige typen heter beta-hydroksybutyrat, eller BHB hvis du vil høres proff ut på fest.

Hele denne prosessen etterligner det som skjer under faste. Kroppen merker «oi, lite karbo!» og bytter til fettforbrenning.

Hva har dette med kreft å gjøre?

Her blir det spennende. Tidligere forskning antydet at keto kanskje kan beskytte mot tykktarmskreft. Det finnes til og med en studie fra 2022 som fant bevis for denne beskyttende effekten, og alle ble ganske begeistret – fordi, hei, kreftforebygging!

Forskerne hadde en teori om at ketonlegemene (spesielt BHB) gjorde noe smart for å beskytte tykktarmen mot svulster.

MIT-teamet bestemte seg for å undersøke nærmere. De lurte på: hvis keto beskytter tykktarmen, kan det da også beskytte tynntarmen? De er tross alt naboer i fordøyelsessystemet.

Eksperimentet

Forskerne brukte mus som var genetisk utsatt for å utvikle tarmkreft – altså hadde høyere sjanse for å få svulster.

De delte musene inn i tre grupper:

• Én gruppe fikk vanlig standardkost
• Én gruppe fikk ketogen diett
• Én gruppe fikk fettrik, kaloririkk diett (den typen som får deg til å legge på deg)

Og her kommer det merkelige.

Det de fant

Musene på keto ble ikke fete. Det er viktig å merke seg. De gikk ikke opp i vekt.

Men problemet var: de utviklet flere svulster i tynntarmen enn kontrollmusene. Og get this – svulstratene deres var faktisk like høye som (eller til og med høyere enn!) musene som spiste den fettrike dietten.

Pause. Det var ikke det noen hadde forventet.

Samtidig, da forskerne så på tykktarmen, fant de motsatt effekt. Keto så ut til å hemme svulstdannelse der, akkurat som tidligere forskning hadde antydet.

Så keto = bra for tykktarm, potensielt dårlig for tynntarm? Det er en ganske motsigelse.

Den egentlige skurken (spoiler: det er ikke ketonlegemer)

Her kommer det virkelig interessante. Forskerne antok først at ketonlegemer var de slemme – kanskje BHB eller andre ketoner på en eller annen måte oppmuntret svulstvekst.

Nope. Det viser seg at ketonlegemer stort sett er «metaboliske tilskuere» i denne prosessen, ifølge studien.

Så hvis det ikke er ketoner, hva da?

Det er måten tarmcellene prosesserer kostholdsfett som forårsaker problemet. Spesielt fant de at økt «fettsyreoksidasjon» – prosessen med å forbrenne kostholdsfett til energi – var nøkkelen.

Når tarmceller øker denne fettforbrenningen, aktiverer det en familie proteiner kalt PPARer. Disse proteinene forteller deretter tarm-stamcellene: «Hei, del dere mer!» Og stamceller som deler seg oftere betyr flere muligheter for at ting går galt og kreft utvikler seg.

Men vent – flere stamceller er ikke alltid dårlig?

Dette syntes jeg var virkelig tankevekkende.

Å ha aktive stamceller i tynntarmen er ikke i seg selv skadelig. Faktisk er det faktisk nyttig når tarmen trenger å reparere seg selv etter skade eller sykdom. Tarmveggen kan regenerere raskere når stamcellene jobber for fullt.

Men her er avveiningen: mer celledeling = flere sjanser for at mutasjoner slipper gjennom. Det er som forskjellen mellom å redigere et dokument nøye versus å kopiere det gjentatte ganger. Med hver kopi kan små feil snike seg inn.

Forskerne beskrev det slik: «Flere stamceller betyr at når du skader tynntarmen, kan den reparere seg bedre, men baksiden er at flere aktive stamceller kan føre til svulstdannelse.»

Mine tanker

Ærlig talt? Denne typen forskning er akkurat derfor jeg synes ernæringsvitenskap er både fascinerende og frustrerende. Vi oppdager alltid nye lag.

Her er greia: folk snakker ofte om «ketodietten» som om det er én ensartet ting med ensartede effekter. Men denne forskningen viser at selv innenfor samme organsystem – mage-tarmkanalen – kan forskjellige vev svare på helt motsatte måter. Tynntarmen og tykktarmen er basically naboer, deler samme kropp, og opplever helt forskjellige ting med samme diett.

Jeg tror vi må være veldig forsiktige med å komme med brede påstander om at en hvilken som helst diett er universelt «sunne» eller «usunne». Kontekst betyr noe. Individuelle variasjoner betyr noe. Og tydeligvis, hvilken del av tarmen vi snakker om, betyr noe også.

Studiens hovedforfatter, Dr. Omer Yilmaz, sa det godt: «Budskapet her er at vi må være veldig forsiktige med å generalisere effektene disse diettene kan ha, fordi det som kan være gunstig for ett vev kan være skadelig for et annet.»

Hva nå?

Forskerteamet fortsetter arbeidet med å finne ut hvorfor disse nærliggende vevene svarer så forskjellig. Å forstå mekanismen kan til slutt hjelpe oss å finne ut om det er en måte å få fordelene med keto (som potensiell tykktarmsbeskyttelse) uten risikoen.

Men vi er ikke der ennå.

Hvis du holder på med keto og elsker det, er jeg ikke her for å si at du skal panikkere. Dette var en muse-studie – lovende vitenskap, men ikke bevis for at mennesker opplever det samme. Mer forskning trengs.

Det sagt, jeg synes dette er en god påminnelse: ingen diett er en magisk løsning, og helseeffektene av det vi spiser er ofte mer komplisert enn overskriftene antyder.

Konklusjonen? Vær skeptisk til alle som påstår at det finnes én perfekt måte å spise på. Kroppene våre er kompliserte, og vitenskapen bak ernæring avdekker stadig hvor mye vi ennå ikke vet.