Dagen da en damprøve fikk forskere til å skrive om lærebøkene

Greit, jeg skal være ærlig med deg – da jeg først leste om denne oppdagelsen, måtte jeg lese den tre ganger fordi hjernen min nektet for at det kunne stemme.

Se for deg dette: Et team av forskere ved Earlham Institute og University of Oxford prøver bare å teste ut en ny DNA-sekvenseringsteknikk. De leter ikke etter noe revolusjonerende. De jakter ikke på banebrytende oppdagelser. De bare... tester et verktøy.

Så de henter en vannprøve fra en dam i Oxford University Parks – fordi hvorfor ikke? – og begynner å analysere den. Og så legger en av forskerne merke til noe merkelig i de genetiske instruksjonene til en liten protist de hentet ut fra prøven.

Skapningen brukte den genetiske koden feil.

Men her er tvisten: Det viser seg at reglene vi har antatt er universelle, kanskje ikke er regler i det hele tatt.

Så, hva er det egentlig som skjer?

La meg forklare dette på en måte som ikke får øynene dine til å rulle.

Du husker sikkert fra biologitimen på videregående at DNA er som en bruksanvisning for å bygge levende ting. Disse instruksjonene blir oversatt til proteiner, som i bunn og grunn gjør alt i kroppen din – fra å holde på hårfargen din til å hjelpe deg med å fordøye lunsjen.

Her blir det teknisk (men hold ut, jeg lover at det er verdt det):

Når celler leser DNA, leser de det i biter på tre bokstaver av gangen. Forskere kaller disse bitene for "kodoner". Tenk på det som å lese en setning, men øynene dine kan bare fokusere på tre ord om gangen.

De fleste av disse kodonene forteller cellen hvilken aminosyre den skal hente for å bygge et protein. Men noen av dem – disse kalles "stoppkodoner" – forteller cellen: "greit, nå er du ferdig, legg ned verktøyet."

Så lenge forskere har studert genetikk, har de antatt at disse stoppkodonene var nærmest universelle. De dukker opp i nesten alle levende vesener på samme måte og gjør den samme jobben.

Helt til nå.

Møt den lille fyren som ikke fikk med seg beskjeden

Protisten det er snakk om (som ikke engang har fått et ordentlig navn ennå – bare det klumpete vitenskapelige navnet Oligohymenophorea sp. PL0344) er en del av en gruppe som kalles ciliater. Dette er mikroskopiske skapninger som svømmer rundt ved hjelp av små hårlignende strukturer kalt cilier, nesten som å ha tusenvis av små årer som jobber sammen.

Og denne spesifikke ciliaten? Den gjør noe umulig.

Stoppsignalene i den genetiske koden dens har blitt fullstendig omdisponert. I stedet for å fortelle cellen at den skal slutte å lage proteiner, koder de nå for helt andre aminosyrer. Det er som om punktumet i slutten av en setning plutselig skulle bety "og legg også til ordet 'banan' her".

Dr. Jamie McGowan, postdoktor-forskeren som gjorde oppdagelsen, sa det vakkert: "Det er ren flaks at vi valgte denne protisten for å teste sekvenseringspipelinen vår, og det viser bare hva som finnes der ute, og understreker hvor lite vi egentlig vet om protisters genetikk."

Hvorfor bør du bry deg?

Jeg vet hva du tenker. "Kult, en liten ting i en dam gjør genetikk på en annen måte. Hvorfor skal jeg bry meg?"

Et godt spørsmål. Her er grunnen til at dette betyr noe:

For det første antyder denne oppdagelsen at den genetiske koden vi lærte om på skolen – den vi tror er i utgangspunktet universell for alt liv – er mer fleksibel enn vi noen gang har forestilt oss. Hvis én liten organisme kan kaste regelboken og fortsatt overleve, er kanskje "reglene" i genetikken mer som... retningslinjer?

For det andre, og dette er delen som virkelig gjør meg begeistret: Hvis vi fant dette ved et uhell, mens vi bare testet et verktøy, hva annet finnes der ute som venter på å bli oppdaget? Forskerne har allerede funnet lignende variasjoner i beslektede mikroorganismer, og de har bare så vidt begynt.

Mikrokosmos er i praksis jordens siste grense. Vi vet mer om fjerne galakser enn vi gjør om skapningene som lever i en dam i nabolaget.

Oppsummering

Dette er det som gjør meg genuint gira på vitenskap når jeg tenker på historier som denne: Vi er ikke ferdige. Vi er så langt fra ferdige.

Hver eneste dag henter forskere prøver fra dammer, graver i jord og snorkler i korallrev, og de finner ting som får dem til å si: "vent, det der burde ikke fungere sånn."

Og hver gang det skjer, lærer vi at livet er merkeligere, mer kreativt og mer tilpasningsdyktig enn vi noensinne har gitt det kreditt for.

Reglene vi trodde var hugget i stein? Det viser seg at noen mikroorganismer så på de reglene og sa: "takk, men jeg tar det takket være."

Jeg er helt med.

Kilde: ScienceDaily