Da jeg hørte dette, måtte jeg bare sette meg ned

Forestill deg dette.

I lange tider har paleontologer jobbet med en ganske klar forutsetning: Når noe fossiliseres, er det slutt. Beinene mineraliseres, bløtvev og proteiner blir borte, og det som er igjen er et steinavtrykk av det som døde for millioner av år siden. Logisk nok, ikke sant? 66 millioner år er tross alt en evighet. Proteiner og kollagen som holdt dinosaurbeina sammen må vel ha brutt seg ned for lenge siden?

Vel... kanskje ikke.

Et funn som snur opp ned på alt

Forskere ved University of Liverpool har publisert research som viser noe oppsiktsvekkende: De fant rester av kollagen i en Edmontosaurus. Det er en planteetende dinosaur med nebb, for de som lurte. Og dette beinet er fra tiden da de fleste dinosaurene forsvant.

Fossilet de undersøkte var et korsben — altså den delen av ryggraden som kobles til bekkenet. Det veide omtrent 22 kilo. Ble funnet i Hell Creek-formasjonen i South Dakota, som er som en gullgruve for fossiler fra slutten av kritt-tiden. Dette beinet var i såpass god stand at forskerne kunne kjøre det gjennom moderne analyseteknikker. Massespektrometri, for eksempel, lar oss identifisere molekyler basert på vekt og kjemiske egenskaper.

Her blir det skikkelig interessant

De fant hydroxyprolin. Det er en aminosyre som bare finnes i kollagen når det sitter i bein. Påvisningen av dette lille molekylet bekrefter at ja, nedbrutt kollagen faktisk er til stede. Ikke forurensning. Ikke noe som har kommet inn i ettertid. Ekte vare — eller i hvert fall det som er igjen etter 66 millioner år.

Professor Steve Taylor, som ledet forskningen, sa det slik: Dette viser at organiske biomolekyler som kollagen ser ut til å være til stede i enkelte fossiler.

Hva betyr egentlig dette?

For det første avkrfter det et av de sterkeste argumentene skeptikerne har brukt i tiår. Når andre forskere har funnet proteinspor i gamle fossiler, har kritikere alltid hevdet at det må være forurensning — kanskje det kom inn via jord, håndtering eller mikrober senere. Men her ser bevisene ut til å styrke at i hvert fall noe av dette materialet faktisk tilhører den opprinnelige dinosauren.

Men her kommer det beste: Taylor foreslår at forskere bør gå tilbake og se på mikroskopibilder av fossilbein som har ligget i arkiver i omtrent et århundre. Alle disse bildene tatt med polarisert lys. Hvis vi kan kjenne igjen flekker med bevart kollagen i de gamle bildene, har vi kanskje allerede en skattekiste av kandidater for proteinanalyse — fossiler som aldri er undersøkt med moderne teknikker, klare til å gjenoppdages.

Det er ikke bare kult vitenskap. Det er som å finne ut at bestemor har hatt uvurderlige gjenstander på loftet hele tiden.

Gåten som gjenstår

Selvfølgelig er det fortsatt et stort mysterium her. Proteiner skal brytes ned. Det er bare slik de fungerer. Så hvordan i all verden har kollagen — eller i hvert fall fragmenter av det — klart å overleve i titalls av millioner av år?

Ingen vet sikkert ennå. Men det er vel nettopp det som er vitenskapens skjønnhet, ikke sant? Én oppdagelse åpner dører til dusinvis av nye spørsmål.

Jeg vet ikke med deg, men jeg synes dette er skikkelig spennende. Tenk deg muligheten for å sammenligne kollagenfragmenter mellom ulike dinosaurarter. Tenk deg å få hints om biologiske slektskap som tradisjonell anatomi rett og slett ikke kan vise oss.

Vi snakker ikke om Jurassic Park her — ingen levedyktig DNA eller dinosaurer på laboratorier. Men vi kommer nærmere en forståelse av disse dyrene på molekylært nivå, og det er ganske utrolig når du tenker på det.

En ny måte å se på fossilene

Neste gang du ser et dinosaurskjelett på et museum, ta deg tid til å sette pris på at du ser på mer enn bare stein. Det kan være ekte biter av det opprinnelige dyret som fremdeles sitter der, og venter tålmodig på at vi skal finne ut hvordan vi leser dem.

Ganske kult, ikke sant?