Hva har sjøanemoner og mennesker til felles?

Jeg må fortelle deg om noe som fikk meg til å stirre på skjermen altfor lenge. Sjøanemoner. De rare, vakre skapningene som sitter fast på havbunnen og ikke har en eneste hjerne i kroppen? De kan faktisk holde nøkkelen til hvordan vi ble til.

Ja, jeg vet. Det er mye å fordøye.

Slektstreet blir komplisert

La meg ta et steg tilbake og forklare hvorfor dette er så spennende. Når forskere grupperer dyr, deler de dem vanligvis i to hovedkategorier basert på kroppsbygningen. Du har cnidarier – det er sjøanemoner, maneter og koraller – og så har du bilaterier, som stort sett er alt annet med en forside og bakside, en venstre og høyre side. Fisk, fugler, hunder, og ja, mennesker som deg og meg.

Lenge trodde forskerne at disse to gruppene bygde kroppene sine på helt forskjellige måter. En sjøanemone vokser jo utover fra et sentralt punkt, som en blomst som folder seg ut. Vi bilaterier derimot bygger oss selv fra hode til tå langs en tydelig akse – tenk mage til rygg, eller fram til bak.

Men her blir det interessant.

Oppskriftene er eldre enn vi trodde

Et forskerteam ved Universitetet i Wien gjorde en oppdagelse som snur evolusjonsbiologien på hodet. De fant ut at sjøanemoner bruker en teknikk som heter BMP-shuttling for å forme kroppene sine – og det er nøyaktig den samme teknikken vi mennesker bruker.

Så hva er BMP-shuttling? La meg prøve å forklare det enkelt. Kroppen din har molekylære budbringere som heter beinsmorffogenetiske proteiner (BMP). Under utviklingen forteller disse hvordan embryoets celler skal vite hvor de er i kroppen og hva slags vev de skal bli til. Når BMP-nivåene er lave, vet cellene at de skal danne sentralnervesystemet. Moderat nivå betyr «lag en nyre». Høye nivåer forteller cellene å bli til mageskinn.

Det er som om cellene dine spiller et sofistikert spill av varmt og kaldt, styrt av disse proteinsignalene. Og her kommer det ville: forskerne oppdaget at sjøanemoner bruker nøyaktig samme signalsystem, komplett med noe som heter Chordin som fungerer som en shuttle for å flytte BMP rundt i kroppen.

Hvorfor dette betyr noe

Konsekvensene er ganske enorme. Hvis sjøanemoner og mennesker begge bruker BMP-shuttling til å bygge kropper, betyr det at denne mekanismen er utrolig gammel. Disse to dyregruppene splittet fra hverandre for mellom 600 og 700 millioner år siden – lenge før noe som lignet et komplekst organismen eksisterte.

Som forsker David Mörsdorf sa det, dukker denne mekanismen opp igjen og igjen hos veldig fjernt beslektede dyr, noe som gjør den til en god kandidat for noe våre aller tidligste forfedre allerede kunne.

Selvfølgelig gir vitenskapen alltid rom for tvil. Forskerne innrømmer at det er mulig – selv om det er lite sannsynlig – at begge gruppene utviklet denne teknikken helt uavhengig av hverandre. Men hvis de deler dette genetiske verktøyet, er den mer spennende forklaringen at vår siste felles stamfar, langt tilbake i urhavet, allerede hadde denne kroppsbyggende instruksen i verktøykassa si.

Hva betyr dette for oss?

Her blir jeg litt filosofisk. Vi snakker om et havdyr uten hjerne, uten hjerte, uten noe som ligner vår komplekse anatomi. Og likevel, på molekylært nivå, leser vi fra samme instruksjonsmanual.

Det får en til å lure på hvilke andre gamle hemmeligheter som gjemmer seg i skapninger vi knapt legger merke til. Den hjerneløse sjøanemonen kan virke som et av de enkleste dyrene på jorda, kanskje var «enkel» akkurat det vår felles stamfar trengte å være. Kanskje oppskriften på alt som kom senere – fisk, dinosaurer, hunder, mennesker – ble skrevet i de gamle havene, og ventet på at vi skulle oppdage at vi hele tiden har vært i slekt.

Jeg vet ikke med deg, men jeg tror jeg kommer til å se på sjøanemoner med andre øyne neste gang jeg ser en på akvariet. De er ikke bare pene havovergroinger – de bærer en del av vårt eldste biologiske arvegods, gjemt i de radiærsymmetriske, hjernløse, fullstendig fremmedartede kroppene sine.

Ganske kult, ikke sant?